Utøvere i verdensklasse: – Det beste er den følelsen når det bare flyter

Hundene Freyja og Zoe suser rundt på kunstgresset, mens eierne Marianne Kalvenes og Nina Hagenes Ek bygger bane. Når man driver aktivt med agility er det en viktig del av treningen. Både førere og hunder må øve på mange ulike baner for å bli gode. 

I agility er detaljene viktig, for når hundene løper rundt på banen, går det fort. Gummigranulatet flyr veggimellom når hundene løper på banen.

Når banen er bygd og hindrene er sikret, går førerne løypen uten hund for å memorere den. Føreren må huske alt, og vite hvordan hunden skal føres. I konkurranser kan det være mer enn 20 hinder på en bane. Alle hindrene må tas i riktig rekkefølge og på riktig måte.

Latteren sitter løst i Fjellangerhallen. 

– Vi tar det seriøst, men ikke så alvorlig, sier damene. 

– Det viktigste er ikke å vinne, men å få den gode følelsen med hunden på banen. Det beste er den følelsen når det bare flyter, sier Åsta Viksøy som har hundene Poki og Mira.

En sport i utvikling

Ek og Kalvenes har lang fartstid i sporten og har holdt på siden 1991. Da var den nesten helt ukjent i Norge.

– Det var nesten en annen sport da. Alle konkurrerte på grus og det var mer som lydighet enn det vi tenker på som agility i dag. Det kan ikke sammenlignes med dagens tempo, sier Kalvenes.

Viksøy og Merethe Mølholm har holdt på med sporten siden tidlig på 2000-tallet.

I dag er sporten svært tidspreget, det kan skille tiendedeler mellom første- og andreplass på konkurranser. Derfor brukes det også mye tid på å finjustere på detaljene. Hvilken vei hunden går rundt et hinder kan avgjøre om den vinner eller ikke.

De følger nøye med på hverandres løp og får med seg de minste detaljene. Hvor førerens føtter peker, eller om skuldrene vris for tidlig. 

– Hunden kan kommandoene godt, så det er oss det står på. Hvis vi viser feil, eller ikke viser tydelig nok med kroppen, kan hunden oppfatte feil, sier Viksøy.

Økonomiske utfordringer 

De trener flere ganger i uken, både på hele baner, halve baner og sekvenser. Det er også viktig at hundene trener styrke, ettersom sporten kan slite på kroppen.

– Det er hundene som er toppidrettsutøverne her, ikke vi, ler Kalvenes.

Heldigvis for kvinnene er fysioterapi for hundene noe av det som til tider blir sponset. Ellers er det lite å hente.

– Det er klart at det økonomiske kanskje begrenser rekrutteringen til sporten, og i alle fall på verdensnivå. Det er mye reising, utstyret er dyrt, man må leie hall og betale påmeldingsavgifter. I tillegg koster det selvfølgelig en del å ha hund i utgangspunktet, sier Viksøy.

Selv om det norske landslaget hvert år har 16 utøvere som konkurrerer i verdenstoppen, er det lite sponsing.

Dugnadsbasert

Landslagsleder Nina Bergersen støtter at det kan være dyrt å drive med agility og forteller at landslaget er basert på dugnad. 

– Utøverene må selv betale for reise, påmeldingsavgift og alle andre andre utgifter. Vi har landslagssamlinger som laget selv finansierer, og kursholdere som naturligvis koster litt, forklarer Bergersen. 

Norsk Kennel Klub (NKK) gir utøverne støtte på 3000 kroner. Ifølge Bergersen er den ikke endret på mange år. Sponsing er også vanskelig, ettersom landslaget er en del av NKK og dermed ikke kan sponses av noen som kommer i konflikt med NKKs egne sponsorer. 

– De er sponset både av en hundefôr-produsent, en dyrebutikkjede og et forsikringsselskap så vi mister mange potensielle sponsorer på det, sier hun. 

En sosial aktivitet

Det er tydelig at damene i Fjellangerhallen kjenner hverandre godt. De bruker hverandre aktivt for å vite hva som funker, samt til hva som kan bli bedre.

– Når vi trener sammen på torsdager er vi ikke så sosiale som når vi trener med klubben. I dag er vi egoistiske og bruker mest tid på hvordan vi selv kan bli bedre, sier Viksøy.

Alle fire er med i Bergen Agilityklubb og trener også der. 

– Det er ikke bare sosialt mellom folk, man får også et bedre forhold til hunden sin. Man er helt avhengig av å samarbeide, ellers fungerer ikke sporten, forklarer Mølholm. 

Alle fire sier seg enig. 

– Det er noe av det beste. Det er en helt egen mestringsfølelse i å holde på med en sport sammen med hunden sin. Man er helt i sonen og tenker ikke på noe annet, og resetter på en måte hjernen, avslutter Viksøy.