Statsraad Lehmkuhl tilbake i Bergen: – En god arena for å utvikle seg

Torsdag, 21. mars ligger det 110 år gamle seilskipet Statsraad Lehmkuhl nok en gang til land etter en to måneders lang tur med årets kadettkull fra sjøkrigsskolen. 

– Vi begynte med toktet for at folk kan venne seg til å være på sjøen, oppleve bølger, vær og vind, og samtidig bruke det som arena for å bygge på det man allerede kan, forteller Gard Albriktsen. Han er en av kadettene som stiger i land. 

For Albriktsen har dette vært hans første seilas, og livet til sjøs har krevd litt tilvenning. 

– Jeg ble veldig sjøsyk de første 24 timene, smiler han.

Til tross for sjøsyken har det å ta deler av utdanningen om bord på Statsraad Lehmkuhl vært en positiv opplevelse.

– Jeg har blitt mer kjent med meg selv. Hvordan jeg leder og takler stress med situasjoner. Nå vet jeg mer hvor jeg må utvikle meg i fremtiden, forteller Albriktsen. 

Noe annet enn skolebenken

Albriktsen tror at det å benytte en gammel seilskute som del av sjøkrigsskolens lederutdanning er et smart valg. Det unike skipet byr på utfordringer og opplevelser som man ellers ikke ville fått på skolebenken.

– Du får mange utfordringer og må tilpasse deg en plattform hvor det skjer veldig mye forskjellig. Da blir det en god arena for å utvikle seg, sier han.

Tore Sebastian Michaelsen har seilt i lag med Albriktsen de siste to månedene. Han er enig i at Statraad Lehmkuhl er en god platform for deres første seilas.

– Du får testet ledelsesplattformen på en helt annen måte enn du hadde fått til på fregatten. Særlig når du sitter med veldig lite kunnskap fra før av, sier han. 

Etter seilasen er alle kadettene blitt mer sjøvant.

–  Hadde vi blitt gitt båten nå, og skulle seile, hadde jeg vært rimelig sikker på at vi kunne seilt den selv, sier Michaelsen med et smil.

Lehmkuhl er unik

Flere av ekspedisjonene er åpne for alle, men skipet brukes i hovedsak som forskningsfartøy.

Haakon Steinar Vatle er direktør og ekspedisjonsleder i Statsraad Lehmkuhl stiftelsen. Han forteller at når skipet er ute og seiler, er det ulike utdanningsinstitusjoner og aktører som leier skipet.

– Vi har av alle ting fått med oss European Space Agency, altså Det europeiske romfartssenter, og Nansensenteret. De skal være med og chartre skipet på de ulike etappene.

Vatle har god forståelse for at Sjøkrigsskolen velger Statsraad Lehmkuhl som arena for sin lederutdanning.

– For framtidens ledere er det ikke nødvendigvis den akademiske bakgrunnen som er den viktigste egenskapen, men den sosiale kompetansen du får, som vil gjøre deg til en god leder.

I tillegg tror han grunnen til at folk velger Statsraad Lehmkuhl som foretrukket forskning og utdanningsfartøy er skipets unike forhold.

– Det som er spesielt med Lehmkuhl er at det er to store rom der alle sover i hengekøye, skulder til skulder. De ser verdien i det, at de er nødt til å tilpasse seg, og så får de nettverk som de aldri hadde fått om de hadde bodd på lugar.

Blitt mye bedre kjent

For Albriktsen har kanskje sovelokalene vært noe av det vanskeligste å vende seg til.

– Vi sov vel 70 stykker i akterkabinene. Litt vanskelig å sove når du kjenner skuldrene til makkerne dine på begge sider. Og så snur du deg og ligger plutselig med kneet på brystet til en annen, sier han. 

Også Michaelsen har kjent på de intime forholdene.

– Jeg har lært å kjenne mine begrensninger sosialt, sier han.

Likevel er det tydelig at seilasen har hatt en positiv effekt på kadettene.

– Jeg har blitt mye mer sammensveiset med kullet. Vi bor så tett og jobber så mye med hverandre at jeg på disse ukene har blitt mye bedre kjent med folk enn det jeg ble det første halvåret på skolen, forteller Albriktsen.