Parkour legges under turnforbundet: – veldig kontroversielt

Du har kanskje sett det på Instagram eller TikTok: noen som klatrer smidig opp en murvegg, eller hopper fra tak til tak. Bevegelseskunsten parkour har lenge vært en del av en urban subkultur. I juni i fjor ble parkour anerkjent som en offisiell idrett i Norge. 

I praksis, innebærer dette at aktiviteten offisielt underlegges Norges Gymnastikk- og Turnforbund. Dette ble møtt med reaksjoner fra parkourmiljøet. Nesten ett år senere er det  fortsatt lite jubel fra miljøet i Bergen – snarere et klart og tydelig "nei, takk". 

Jeg føler meg levende

Jonas Myklebust er utøver og instruktør i Bergen Parkour. 

 Hvorfor driver du med parkour? 

–  Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg aldri har klart å være i ro. Fra ung alder. For det er et øyeblikk når du skal til å hoppe i parkour som bare føles bra. Jeg føler meg levende. 

Myklebust har drevet med parkour mesteparten av livet, uten å helt vite at det var parkour han drev med. 

– Jeg gjorde bevegelsene, men det var ingen tanke bak det. Jeg tenkte bare  “Ja, dette var gøy.” Men etter jeg ble med i Przybyslaw sin gruppe, føler jeg at alt henger litt mer sammen, forteller han. 

Nå faller sporten hans inn under Gymnastikk- og turnforbundet. 

– Jeg ser ikke for meg noen annen forening som er mer tilrettelagt for parkour. Men samtidig er ikke parkour turn. Dette er noe helt annet, sier Myklebust. 

Kontroversiell beslutning

Bjørn Berge (19) er parkour-instruktør og utøver. Han er blant dem som stiller seg kritisk til at sporten nå er underlagt Gymnastikk- og Turnforbundet. 

Synes du det var et behov for at parkour ble anerkjent som en idrett? 

– Jeg personlig syns ikke det. At parkour nå er under gymnastikk og turn er i seg selv veldig kontroversielt. 

Veldig mange som driver med parkour vil ikke identifisere seg med turn:

– Det er veldig stor forskjell på sportene. Selv om bevegelsene kan likne, så syns jeg at selve prinsippene rundt turn og parkour er veldig motstridende. I turn er det mange regler og retningslinjer, mens i parkour finnes det bare én: å ikke skade seg.  

– Det skal være på våre premisser

Przybyslaw Sobierajski Paz er grunnlegger og hovedinstruktør i Bergen Parkour. Han deler Berges skepsis: 

– Vi har lyst til å bevare parkourkulturen vi allerede har. Derfor er det ikke ønskelig å være en del av turn, forteller han. 

Parkour handler i hovedsak ikke om å konkurrere, men om å utfordre seg selv, overvinne hindringer og uttrykke seg fysisk. Dette ser imidlertid ut til å endre seg når sporten utvikles under NGTF.

– Det virker som at hovedmotivasjonen for NGTF med å gjøre parkour til sitt eget, er fra et konkurranseperspektiv. På denne måten kan de få tak i nye målgrupper, noe som kan øke inntektene deres, forteller Paz. 

–  Hvis det først arrangeres parkour-konkurranser, så vil vi at det skal være på våre premisser og ikke på deres, sier han. 

Frykt for turnifisering

Til dette svarer NGTF i en formell uttalelse til ByMag: 

– Parkour ble en del av FIG allerede i 2018. Da NGTF valgte å følge etter, var målet å ivareta sportens egenart gjennom et tydelig breddefokus – ikke å gjøre parkour til noe det ikke er. Samtidig har vi sett en økende interesse for konkurranse blant enkelte utøvere. Vårt mål er å tilby en plattform som både ivaretar mangfoldet i uttrykksformene og gir rom for utvikling – også for dem som ønsker å prøve seg i en konkurranseform.

Likevel har de skjønt at det har oppstått en interessekonflikt i prosessen:  

– Mange i parkourmiljøet er imot å være en del av NGTF. Det er mange som føler eierskap til sporten og ønsker å styre over det selv. Og det er for så vidt ok, synes jeg. Men det beste hadde vært om vi alle sammen kunne dratt parkour i samme retning, forteller Lasse Hauser, leder i Parkourutvalget i NGTF.

Selv om forbundet ønsker samarbeid, opplever mange i miljøet at noe tas fra dem. 

– Den store bekymringen i parkourmiljøet er at vi kommer inn og stjeler en undergrunnssport som vi ikke har peiling på. De er redd for at parkour skal turnifiseres. Dette er absolutt ikke vår intensjon, sier Hauser. 

Ofre litt frihet

– Det blir enten å la sporten være for seg selv, la den gro og forhåpentligvis bli stor på egenhånd. Ellers kan man få økonomiske midler gjennom forbundet, men med det ofre litt "frihet", konkluderer Bjørn Berge.