På hjul for å redde liv - men ikke nok passasjerer 

I går var Blodbussen nok en mandag på Festplassen, lett gjenkjennelig i sin røde drakt. Norge står overfor en vedvarende utfordring med å rekruttere tilstrekkelig mange blodgivere. I dag donerer omtrent 2% av Norges befolkning blod, ifølge Kristine Lunde Flotve, bioingeniør på blodbussen.

— Det er veldig få, mener hun.

Likevel får ikke alle lov til å gi blod. Juni Bøhn Abel er blant de unge som ønsker å bli blodgiver, men oppfyller ikke de nødvendige kriteriene per i dag.

— Jeg har funnet ut i ettertid at jeg ikke kan bli blodgiver, da jeg ikke har en fast seksualpartner. Det synes jeg er utrolig kjipt, forteller Abel.

Flotve i Blodbanken forteller om mangel på blodgivere i Bergen. Likevel opprettholder Blodbanken strenge retningslinjer for blodgivning, inkludert krav til alder, helse og geografisk opprinnelse. Dette for å sikre både giver og pasient, forteller hun. 

— Vi har på en måte nok til at vi klarer oss, men det er absolutt behov for flere. Skulle det skjedd noe større krisetilfelle, så tror jeg det hadde blitt litt problematisk.

— Mange elsker å komme hit

Blodkreftforeningen oppgir at nærmere halvparten av nordmenn vil få behov for blod eller produkter laget av blod i løpet av livet. Blodbussen ble i 2007 for første gang introdusert på Bergens veier som et tiltak for å gjøre blodgivning mer tilgjengelig. Flotve bekrefter at Blodbussen bidrar til økt trafikk hos blodbanken.

— Vi merker absolutt at flere givere bruker dette tilbudet. Det er mange som jobber i nærheten som er veldig glade for at Blodbussen står her på Festplassen. Vi ønsker å få flest mulig blodgivere inn, derfor kjører vi rundt hele Bergen.

Blodbussen skal gjøre bloddonasjon tilgjengelig for alle – også de som bor utenfor bykjernen. På Blodbankens nettsider finnes en komplett tabell over bussens stoppesteder rundt om i Bergen.

Flotve bekrefter å ha fått gode tilbakemeldinger på at Blodbussen er et mindre travelt alternativ til Haukeland, og peker på tilgjengeligheten som hovedfaktor for Blodbussens suksess.

— Det tar tid med en gang giverene må på Haukeland. Mange elsker å komme hit i stedet for.

"Alle" kan gi blod - eller?

Blodgiver Torje Løland, sier seg enig i Flotve. Han ankom Bergen med båt og gikk forbi bussen. 

— Jeg tenkte det egnet seg. Her har jeg aldri vært, så jeg ønsket å teste dette tilbudet ut.

Løland mener det er et effektivt virkemiddel at bussen blir synliggjort på Festplassen. 

— Det er offentligheten som må informeres om blodgivning. Dette er en sak som ikke trenger å være målgruppe-basert, "alle" aldre og sosiale grupper kan gi blod, mener han. 

Like etter intervjuet med Løland ble det tydelig at ikke «alle» kan gi blod. En engasjert, engelsktalende mann kom inn i Blodbussen med ønske om å donere, men ble høflig avvist – hans norskkunnskaper var ikke tilstrekkelige til å oppfylle kravene for blodgivning. 

Flotve peker på dette som en av de største utfordringene hos Blodbussen. Hun forteller at dette skjer flere ganger om dagen.

— Det er mange som banker på bussdøren og har veldig lyst til å bli blodgiver. Det er alltid vondt å avvise de som kommer.

Også Løland har blitt nødt til å snu i døren samtlige ganger. Til tross for at han har vært registrert blodgiver i nærmere fire år, har han sjelden fått rullet opp ermene.

— Jeg har ikke gitt så mange ganger, jeg har blitt nektet flere ganger av forskjellige grunner.

Strenge krav møter ung blodgivermangel

Også Røde Kors fastslår at blodgivere må være friske for å sikre at blodet ikke overfører infeksjonssykdommer til mottakerne.

— Pasientene som får blodet, har hatt veldig dårlig immunforsvar. Det er derfor vi er opptatt av at de som skal gi blodet er helt friske, forteller Flotve.

Hun forteller at mangelen på blodgivere er stor, særlig blant de yngre. For å nå denne målgruppen, mener hun at jungeltelegrafen er effektiv. En studie publisert i Bioingeniøren viser at 56 prosent av blodgiverne ble vervet gjennom familie, venner og kolleger.

Juni Bøhn Abel forteller at det er opp til henne selv å gjøre en endring dersom hun virkelig ønsker å bli blodgiver. 

— Enten blir jeg nødt til å finne en fast partner, eller avstå fra seksuell aktivitet i en periode på seks måneder.

Flotve erkjenner at kravene kan medføre betydelige utfordringer for unge personer i Abels situasjon. Selv om retningslinjene oppleves som byrdefulle, uttrykker Abel en takknemmelighet for kravene. 

— Jeg synes jo det er bra at det utelukker all risiko. Da vet jeg at det er trygt om jeg selv skulle trengt bloddonasjon en gang, forteller hun avslutningsvis.