Museet satser digitalt: – Det kan få meg til å stikke innom

Det digitale prosjektet er kledelig kalt #200kunsthistorier. Prosjektet vil dele 200 historier om hele samlingen og historien til Bergensmuseet. Hensikten er å løfte frem hvor mange historier man kan finne i et 200 år gammelt museum og nå ut til et større publikum.

En av de museet ønsker å treffe er student Åsmund Karlbom Dahle. Han har en farfar som er kunstner, men har ikke et sterkt forhold til kunst i dag. Dahle har bare vært innom Kode en gang i hans periode i Bergen, men kunne gjerne tenkt seg å besøke museet oftere. 

– Jeg syntes dette prosjektet høres veldig kult ut, å få litt peiling på hva som foregår på Kode, sier Dahle. 

Etter å ha sett gjennom et par av historiene fra det digitale prosjektet sitter studenten igjen med samme inntrykk. Men han bemerker at historiene interesserer han i forskjellig grad.

– Det kommer veldig an på om det treffer mine interessser og hvor godt den er utført. Er det et maleri eller et kunstprosjekt som jeg syntes er kult, så kunne det fått meg til å stikke innom, sier Dahle.

Han er derimot undrende til en ting med prosjektet. 

– Det virker ikke som museet har vært gode nok på å reklamere seg og vise seg frem. Det som har funket for å fange min interesse er plakater og ting man ser i byen. Med sosiale medier så må man treffe litt. Og Kode har vel allerede satte følgere på sosiale medier, så det går vel kanskje mot sin hensikt. Jeg er litt usikker på effekten, avslutter Dahle.

Et prosjekt i startgropen

En av pådriverne bak prosjektet er kommunikasjonssjef i Kode, Maria Eleni Tripodianos. Prosjektet publiserer historiene sine på sosialemedier, i form av videoportretter og bilder av samlingen. Så langt har museet publisert omtrent 50 kunsthistorier. Dette er bare begynnelsen, for antallet skal firedoble seg i løpet av året.

– Målet vårt er å klare å lage 200 kunsthistorier. Det vil være et viktig arbeid i seg selv å samle sammen disse historiene, som vi kan bruke videre i formidling, forskning og på museet, sier Tripodianos.

Innleggene som har blitt publisert så langt strekker seg fra under 100 liker-klikk til over 1000 liker-klikk, fra omtrent 51 000 følgere på Instagram og Facebook. 

– Er et par titalls liker-klikk bra nok på et innlegg?

– Det er ikke sånn at vi bare skal løfte frem de historiene som er mest populære. Det er ikke det som er målekriteriet på et museum. Like viktig er hva som er faglig interessant og komplekst, at vi jobber både med smale uttrykk og brede uttrykk, og smale fagfelt og brede fagfelt, sier Tripodianos. 

Hun utdyper at det er vanskelig å ha et håndfast mål på tall fra sosiale medier, på grunn av dagens tilstand med algoritmer og rask utvikling. 

– Selvfølgelig vil vi ikke at bare én skal ha sett videoen. Men vi har jo òg veldig ulikt innhold. Det blir ulike målekriterier for hva som er bra mål på de ulike tingene. Jeg tenker vi lykkes best de gangene folk gir oss tilbakemeldinger. Det er viktigere for meg enn at vi har veldig mange seere. Det å få en reaksjon, å treffe publikum, det må være målet vårt, fastslår Tripodianos. 

Hverdagen på museet

Hun forteller at Kode håper prosjektet vil gi publikum et bedre innblikk i samlingen og museumshverdagen.

– Vi går rundt i museet hver dag og ser hva som skjer bak kulissene, men det er ikke lett å få øye på for publikum. Vi har jobbet med å løfte frem alt det som skjer på et museum i prosjektet. En ting er utstillingene og det som er åpent for publikum, men vi jobber også med alt fra bevaring og renovering til formidling og forskning, sier Tripodianos.

Kode sitter på rundt 60 000 gjenstander i kunstmuseets samling. Alt fra installasjonskunst og tusen år gamle kinesiske kunstgjenstander, til Edvard Griegs sofa og Ole Bulls fiolin.

– Det er en veldig kompleks samling, og gøy å jobbe med. Vi har lyst til å vise frem ikke bare kunst og musikk, men òg folkene som jobber her og menneskene som besøker oss, sier Tripodianos.

Det digitale prosjektet følger en tanke som museet har hatt siden pandemien.

– Det er veldig fint å kunne lage innhold selv. For å dele litt mer faglige nyheter og innsikt - kanskje folk trenger det i dag med så mange negative nyheter i feeden sin, bemerker Tripodianos.

– Er det digitale prosjektet en appell mot de yngre?

– Det er for alle, men selvsagt en del av undringen 'Hvordan nå de unge'. Der vet vi ikke om vi har knekt koden ennå. Burde vi dele innhold på TikTok for eksempel?

– Heller kvalitet enn kvantitet

Henny Amalie Vikne Knutsen er 28 år gammel og bærer en stor kunstinteresse. Knutsen tror det digitale prosjektet er en god ide for å nå ut til et yngre publikum.

– Det er positivt at man når ut til nye grupper. Da hjelper det å være til stede på sosiale medier, vil jeg tro, sier Knutsen.

Hun tror derimot det er noe Kode må passe seg for. Nå som man har mål å markedsføre mer på sosiale medier og nå yngre mennesker.

– Jeg synes det er et poeng at man ikke skal nå ut til alle bare for å gjøre det. Heller kvalitet framfor kvantitet i publikum. De som vil ha det, de søker det. Jeg håper ikke det blir en negativ virkning hvor de kun fokuserer på verk eller utstillinger som trekker publikum. Jeg håper de fortsetter å ha en bredde i kunsten for alle grupper, også de som kjenner godt til kunstverdenen, poengterer Knutsen.

Knutsen ble gjennom museumsbesøk med familien introdusert for kunst i ung alder. I dag følger hun kunst hyppig, gjennom utstillinger og auksjoner. Hun er veldig fornøyd med Kode sitt tilbud i Bergen, men har ikke fått med seg det digitale prosjektet. Etter en kjapp fremvisning av #200kunsthistorier, mener Knutsen at det er for godt gjemt og utydelig.

– Hadde jeg ikke hørt om det her og nå, så hadde jeg aldri skjønt at dette var et digitalt prosjekt. Det fremkommer bare som vanlige innlegg, sier Knutsen.

Fortsatt et forbedringspotensiale

I tillegg til det digitale prosjektet tror Knutsen at museet kan tiltrekke unge på flere måter enn det de gjør i dag.

– Jeg er veldig fan av kunstutstillingsåpningene som Kode arrangerer, der det er gratis inngang og sånn. Så jeg mener de kunne hatt enda flere gratisdager. Kode kan også være enda flinkere på å nå ut til studenter, enn det de er i dag, sier Knutsen.

Tilbake på Bergensmuseet er Tripodianos på sin side fornøyd med tilbakemeldingene som har kommet inn på det digitale prosjektet, selv om det er vanskelig å få et bilde av den totale responsen på sosiale medier. Erfaringen hennes er at det hjelper å strekke ut en hånd mot et yngre publikum.

– Jeg har jobbet her i 15 år nå. I starten så var museet kanskje mer bestående av en satt type kjernegruppe. Siden har vi jobbet mye med å nå ut gjennom sosiale medier og nettsider. Det har ført til at det er en betraktelig bedre alderssammensetning på publikum på åpninger. I dag opplever jeg at flere unge er opptatt av kunst, så det er fint, sier Tripodianos.

– Jeg føler det er noe som tilhører meg

En av baktankene til #200kunsthistorier er å redusere avstanden mellom kunsten og et ungt publikum. Denne avstanden har Knutsen aldri følt på.

– Jeg føler egentlig ikke på det fordi jeg har kunsten med meg fra jeg var liten. Når jeg går inn i museer og gallerier, så føler jeg at det er noe som tilhører meg, sier Knutsen.

Samtidig forstår hun baktanken til Kode og tror mange på hennes alder kan føle akkurat det samme.

– Sånn er det sikkert i alle kulturene som blir oppfatta som finkultur. Kunst som fagfelt kan være veldig intimiderende. Det skjønner jeg, for det er veldig mye satte meninger om smak. Det kan oppleves ubehagelig å ikke vite hvilken smak man burde ha, avslutter Knutsen.

Dette er en tanke som Tripodianos har vært mye borte i i løpet av hennes 15 år i Kode.

– Mange er overraskende redd for å si noe feil når de ser på kunst. Og kunst skal man jo kunne tolke sånn som man føler selv. Så vi jobber mye med å formidle at det er opp til hva de selv føler, det er ikke noen fasit i kunst, sier Tripodianos.

Vil bryte ned barrierer 

Kommunikasjonssjef Tripodianos tror mange mennesker i dag opplever en barriere til kunst. Hun håper det digitale prosjektet kan hjelpe med å rive ned disse.

– Vi skal vise frem de ulike menneskene som jobber med kunst og hvorfor de jobber med det, og håper man bryter med eventuelle fordommer. Det er viktig å vise bredden og mangfoldet. Alle disse menneskene er helt forskjellige og har sine ulike historier om kunst, så da kan det jo være noe for alle der ute, sier Tripodianos.

I dag er det fortsatt en stor del igjen av året og prosjektet, men Tripodianos er klar på at det er spesielt én tanke museet håper at publikum sitter igjen med i etterkant.

– Hvis vi hadde klart å tilgjengeliggjøre det som skjer her på Kode, hadde det vært fantastisk. Det er i hvert fall vårt mål, avslutter Tripodianos.

Da kan man si at Kode har knekt koden.