Monster: En høyaktuell påminnelse om perspektivets betydning

Filmen byr på en bemerkelsesverdig historieformidling gjennom rashomon-effekten, som er fremstillinger av en hendelse fra ulike perspektiver. Fortellingen om Minato (Soya Kurokawa) sin karakterbrytende oppførsel blir skildret gjennom virkelighetsforståelsen til moren (Saori), læreren (Mr. Hori) og han selv; og etterhvert som fortellingen utspiller seg, vokser nye virkelighetssyn frem og bakteppet for en uskyldig barneløgn avdekkes. Hirokazu Kore-Eda sin hjerteskjærende film forteller om det korte spriket mellom fiendtlighet, vennskap og forelskelse mellom Minato og den mobbeutsatte klassekameraten Eri ut fra øyet som ser. Monster visualiserer på en eminent måte hvordan et barn handler i et ukjent og overveldende følelseslandskap. Dette gjør at Minato sin oppførsel avviker fra normalen, og på et tidspunkt antyder suicidale-tendenser. Saori oppdager at læreren er ansvarlig og tilkaller skoleledelsen for en oppklaring. Dette er starten på en rekke uforklarligheter! 

“If a human gets a pig's brain transplanted, is it a human or a pig?”, lyder filmens innledende spørsmål fra Minato til moren. Det som fremstår som en tilsynelatende uskyldig, barnlig forundring viser seg å være av betraktelig større karakter enn en vitenskapelig fascinasjon; fordommer skapt i alkoholismens sfære som angriper Eri og Minato sitt spesielle forhold; deres seksuelle nysgjerrighet og naivitet. Eri sin far trekker paralleller mellom sykdom og legning, og hevder at Eri er et monster som skal konverteres tilbake til et menneske. Dette er med på å skape filmens underliggende premiss - hvem er egentlig monsteret? 

Når alt man tror man vet er feil! 

I ekte Sherlock Holmes-stil inntar man detektivposisjonen for å avklare hvem dette monsteret er, men nye perspektiver gjør at vi stadig må forkaste alt vi tror vi vet; for det eksisterer ingen konkret syndebukk, rettere sagt - vi er alle syndebukker i større eller mindre grad. Monster berører samtidens kanselleringskultur og andres makt til å skrive om eget liv; én uskyldig usannhet er nok til å omrokkere et helt liv for en annen. Den problematiserer ekkokamre og den ensidige kunnskaps- og sannhetssøken, for som Monster gjentakende ganger beviser, er det sjeldent nok med ett perspektiv for å få et helhetlig bilde av et fenomen. Ikke minst - den tar for seg seksuell identitet og utforskning satt i en komplisert barneverden, og får frem både fordommer knyttet til homofili og hvordan dette skaper en underliggende redsel og fremmedfølelse til egen kropp.

En estetisk tilfredsstillelse

Kore-Eda er en av Japans ledende regissører og dette er ikke uten grunn. Filmene hans Shoplifters (2018) og Søstre (2015) er deler av hans omfattende filmografi som har bidratt til et globalt publikum; og nå med enda større spredning gjennom Monster. Det som gjør filmen virkelig oppsiktsvekkende er Kore-Eda sin evne til å skape dysterhet og mørke i det belyste, til kontrast og skapelse av håp, glede og den ultimate frihetsfølelse i mørkere skogsscener.

Stilistisk er filmen filtrert med en slags "golden glow" som gjennomgående gir den et gyldent og drømmende uttrykk, som om scenene utspiller en fantasi eller gir hint av noe bedragersk underveis. Som Bergmans Persona (1966) viser Kore-Eda en fascinasjon for nærbilder av ansiktet, ikke som bærebjelke, men som en følelsesmessig status quo. 

Monster viser tidsintervallet fra et ubesudlet blikk til en skapt fordom, før et nytt perspektiv oppstår og omskriver fordommen like effektivt. Kore-Eda har skapt et kunstverk som gjenføder egen forståelse og inviterer til revurdering av ens egne sannheter!