"Make vintersport great again" - et rotløst kaos

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening og holdninger.

Norge har aldri tatt flere mesterskapsmedaljer i ski-VM enn de siste årene. Sammenlignet med perioden 1993-1999 har snittet på norske VM-gull per ski-VM i 2017-2023 økt med nærmere 165%. 

Verdenscupsseiere og mesterskapsgull renner inn hos de norske vintersportutøverne. Likevel ropes det om "den store skikrisen" fra alle kanter.

Seertallene stuper. Snøen minker. Sponsorene rømmer. Sendinger settes bak betalingsmur. Forbundet legger ned landslag. Utøverne fortviler. 

Vi har sjeldent vært bedre, men dommedagsprofetiene sjeldent større.

Hvordan kan vi dominere som aldri før, men samtidig være på randen av en identitetskrise?

For det er nettopp det det er - en identitetskrise. Nasjonalsportens fall.

Der Holmenkollrennet en gang i tiden ble kalt "vår annen nasjonaldag", og nyttårshopprennet fra Garmisch-Partenkirchen var like selvskrevet som fyrveriet, er ikke det nasjonale engasjementet det samme lenger.

"Hvor var du når Oddvar Brå knakk staven?" får mange til å nikke gjenkjennende.

Spør: "Hvor var du når Harald Østberg Amundsen vant Tour de Ski?", og ansiktene blekner noe mer. Hvem var det igjen? Og hvor vises egentlig Tour de Ski?

Interessen for vintersport i Norge er dalende. Det er et faktum.

Nielsen-rapporten viser kraftig seerfall fra 22/23- til 23/24-sesongen. Hopp står for den største nedgangen på 37 prosent, men den dystre utviklingen følger også langrenn og alpint med et seerfall på henholdsvis 18 og 10 prosent.

Det har sine naturlige årsaker - nordmenn ser mindre på tv enn før. For den generasjonen som fortsett ser på lineær tv, er det blitt en sport i seg selv å finne ut hvor sendingene faktisk vises. Litt her, litt der. Bak betalingsmur eller på NRK? En må nesten være systematiker for å ha kontroll. 

Vintersporten fyller ikke lengre NRKs skjermer fra lørdagsmorgen til kveld. 

Motivasjonen til å lete frem riktig kanal blir sannsynligvis heller ikke fremmet av manglende spenning i konkurransene. Selv for en patriotisk nordmann er det begrenset hvor mye det frister å navigere seg gjennom kanal-labyrinten, kun for å enda en gang se det norske flagget på seierspallen.

"Utøverne er for kjedelige", blir også dratt opp som en faktor. "De må gjøre seg mer attraktive for å øke interessen for idretten og sendingene". 

På ingen måte et bunnløst argument. At vintersjernenes popularitet, og dermed vintersportsendingens popularitet, ville tjent på å dele annet enn oppstilte jubelbilder krever ingen medieekspert å spå.  

Men når bar overkropp og en Seigmenn-pose er nok til å skape ramaskrik hos det norske folk, er det forståelig at Klæbo og co heller vil holde det enkelt og kjedelig. 

Dalene interesse akkumulerer i krise for forbundet. Sponsorer trekker seg og Skiforbundet sliter økonomisk. Junior- og rekruttlandslag legges ned. Det ropes krise fra alle kanter - sannsynligvis av god grunn.

Men samtidig utgjør denne "krisifiseringen" et problem i seg selv. Et rotløst kaos hvor alle peker fingre, men ingen snakker om løsninger. 

Jeg sitter på ingen måte med fasiten - om den i det hele tatt eksisterer.

Men én ting er sikkert: Verden endres. Vintersporten endres, Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike er ikke lenger. Det blir aldri det samme som før.

Det holder ikke å rope krise. Vi må starte samtalen om hvordan vi omfavner det nye.