Kommentar: Tottenham må gi «Big Ange» mer tid

Sportskommentar

Eksperter og supportere har gjentatte ganger tatt til orde for at Tottenham-manager Ange Postecoglou bør få marsjordre. 

Med god grunn, vil nok mange mene. Men det er ikke riktig å skille lag med "Big Ange" helt enda.

Rett skal være rett: Tottenham har hatt en vemmelig sesong i Premiere League. I skrivende stund befinner de Liljehvite seg på en mildt sagt patetisk 14.-plass. Klubben, som har vært fast inventar i Europa det site tiåret, er på stø kurs mot den verste sesongen siden nedrykket (!) i 1977. 

Ydmykende resultater har kommet på løpende bond. Mest bemerkelsesverdig er blant annet det tredje strake hjemmetapet i Nord-London-derbyet, 2-3 mot Everton, 1-2 mot de facto nedrykksklare Leicester, og 3-6 mot serieleder Liverpool. Så hvorfor står undertegnede frem og forsvarer gresk-australeren?

Den mest åpenbare unnskyldingen er skadekrisen. Ja, det kan kalles en krise, og ja, det er en god unnskyldning. 

Størsteparten av sesongen har de Tottenhams midtstopper-radarpar i Micky Van de Ven og Christian Romero vært ute av spill. Disse er uerstattelige brikker i puslespillet til Ange. 

Ikke bare er de muligens stallens beste spillere, det er også totalmangel på kompetente erstattere. Farten til nederlenderen og ferdighetene til argentineren får man rett og slett ikke i Radu Dragusin, Ben Davies, og den 18 år-unge midtbanespilleren Archie Gray. Kvintessensen av "Ange Ball" og den høye backlinjen mangler. 

Også Maddison, Sarr og Bentancur, samt Porro, Spence og Udogie, har rullert på å være skadet. Solanke og Odobert har man nesten glemt. 

Forrige uke hadde Tottenham bare syv tilgjengelige seniorspillere, og jeg vill minne om at man spiller elleve-mot-elleve i voksenfotball. Hva skal man gjøre når det mangler på investeringen fra klubbledelsen? 

Tottenham Hotspur har på mange måter vært et U18-lag i verdens beste liga. Det går jo ikke.

Selv med dette, er historien en annen med et nåløye som inkluderer mer enn bare resultater. Nord-London klubben har til tider dominert kamper, og flere har vært jevnere enn resultattavlen tilsier. Slett ikke alle sender tre mål i nettmasken mot Chelsea og Europa-éner Liverpool. Man skal heller ikke glemme 4-0 og 4-1 mot henholdsvis Manchester City og Aston Villa. Mange tapene har også kommet etter at Spurs scoret først. 

Jeg vil også vende blikket tilbake i tid. Alle husker starten på fjorårets sesong, hvor Tottenham toppet tabellen og var ubeseiret etter ti kamper. Vi husker også den aggressive, vakre og fryktløse angrepsfotballen som kledde av andre topplag. Uten de essensielle brikkene går ikke dette, men brikkene vil jo en gang være tilbake på plass.

Minnes vi ikke også en viss spanjols tøffe start på Emirates bare et steinkast unna i sin andre sesong? Man må ikke glemme at Postecoglou tross alt bare har vært i klubben i ett og et halvt år. Siden ENIC og Daniel Levy overtok klubben, har Tottenham vært gjennom 16 hovedtrenere på 22 år. Kanskje det er på tide med ny kurs, og enda viktigere, å for en gangs skyld smøre seg med litt tålmodighet?

Selvfølgelig, elleveren som stilles mot Leicester skal vinne den kampen. Og det kunne vært mulig å endre taktikk da det er åpenbart at den ikke funker uten de riktige spillerne. Men Postecoglou står for sine verdier. Og det er ikke sikkert noen taktikker kan vinne med et så skadeplaget lag. 

Hva så om Levy velger å dra i avtrekkeren. Vil de mulige erstatterne Terzić og dinosauren Allegri gjøre det bedre? Neppe. Steinalder-ball har vi fått nok av de siste årene. Nå har klubben endelig en trener med samme verdier som den har selv.

Fortsetter de dårlige resultatene etter at det skadeskutte mannskapet er lappet sammen, bør det tas en ny vurdering. Men det blir nok ikke nødvendig.