Kommentar: Norsk fotball kveler talentene

Sportskommentar

Norsk fotball har et problem - et systemproblem. I dette landet er det rett og slett ikke plass til de som vil bli best. 

Den norske fotballmodellen bygger på prinsipper om breddeidrett og inkludering. Alle skal få være med, alle skal ha like muligheter, og vi skal holde på spillerne så lenge som mulig. Det høres fantastisk ut, men er det egentlig den beste modellen for å utvikle toppspillere?

Om vi retter blikket mot nasjoner som Spania, Tyskland og Nederland, blir kontrastene åpenbare. Der profesjonalisering starter tidligere, og talentene får tilpasset oppfølging fra ung alder, produseres det verdensklassespillere på løpende bånd. Langt oftere enn her til lands. 

Det er ikke tilfeldig – her holdes de beste tilbake.

I Spania har mange av de største klubbene egne akademier hvor de beste talentene tidlig blir plassert inn i et profesjonalisert miljø. Barcelonas La Masia-akademi har produsert stjerner som Lionel Messi, Xavi Hernandez, Andres Iniesta og Lamine Yamal. I Real Madrid har man fostret frem spillere som Raúl og Iker Casillas, mens Antoine Griezmann og Xabi Alonso er blant dem som har tatt steget fra Real Sociedads akademi. Selv om det også er store forskjeller innad i de mest suksessrike fotballnasjonene, er det mer tilrettelagt for individuell utvikling. Det er større aksept for å differensiere tidlig. Her hjemme møter de største talentene motstand allerede fra starten.

Akademiklassifiseringen forsøker å løfte kvaliteten, men barnefotballens "alle skal med"-mentalitet holder igjen de som faktisk kunne blitt noe ekstraordinært. En tiåring som skiller seg ut får beskjed om at han eller hun må vente på resten. En femtenåring som satser alt, kan bli kritisert for å ta fotballen for alvorlig. For ikke å snakke om at foreldre som pusher talentfulle barn ofte blir sett på som problemet, mens de i andre land blir en naturlig del av utviklingen.

Argumentet for den norske modellen er at bredde skaper topp. Faktumet er at talentfulle spillere stagnerer fordi konkurransen og profesjonaliteten er for svak. I stedet for å legge til rette for våre beste, sender vi dem ut. Det er en systemsvikt. 

NFF kan legge rammeverket og tilby støtteordninger, men det er klubbene som må differensiere tidlig, gi talentene tilgang til bedre trenere og sørge for at de får matching på et høyt nok nivå. De klubbene i utlandet som lykkes med talentutvikling, gjør det fordi de investerer systematisk i egne akademier og langsiktige utviklingsplaner. Norske klubber må i større grad gjøre det samme – ellers vil de beste spillerne fortsette å forsvinne ut av landet. Ikke fordi de vil, men fordi de må.

Samtidig må vi erkjenne at tidlig spesialisering har baksider, det er ikke til å stikke under en stol. Press, utbrenthet og frafall er reelle utfordringer i land hvor barna tidlig blir sortert. I England er det ikke uvanlig at akademispillere som ikke når opp, faller helt ut av fotballen. Likevel betyr ikke det at vi skal la være å utvikle de beste. Vi må finne en balanse hvor bredde og topp kan eksistere side om side, uten at det går på bekostning av de mest ambisiøse.

Vi må slutte å holde talentene tilbake, og vi må kvitte oss med forestillingen om at "alle skal med" betyr at ingen skal skille seg ut. De beste må få bedre treningsforhold, sterkere motstand og oppfølging på et nivå som gir dem mulighet til å lykkes. Hvis vi ønsker en ny generasjon internasjonale toppspillere, kan vi ikke fortsette å behandle fotball som en fritidsaktivitet for alle. Norsk fotball trenger en kursendring – før vi mister enda flere talenter.