Kjære Ole Gustav Gjekstad, la kvalitet veie tyngre enn navn

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening og holdninger.

Det norske håndballandslaget for kvinner har vært en dominerende kraft i internasjonal håndball i flere år. Med en stolt tradisjon, sterke prestasjoner og flere mesterskapstitler er det en arv som krever de beste valgene – både på banen og fra trenerbenken. 

Håndball er en sport som krever mer enn erfaring – det krever fart, kraft, teknikk og lagdynamikk. Disse egenskapene kjennetegner mange talenter som utmerker seg i klubbhåndball, men som ofte blir oversett til fordel for store navn som skaper overskrifter.

Ikke bare blir unge talenter valgt bort, men spillere på landslaget har blitt nedprioritert for de større navnene. Et godt eksempel er Stine Skogrand, bakspiller i Ikast Håndbold, men som på landslaget blir plassert på kant for å gi plass til Mørk. Når Mørk tas av banen i forsvar, rykker Skogrand tilbake til sin opprinnelige posisjon. Dette kompromisset har blitt praktisert siden 2013, og viser hvordan enkeltspillere blir favorisert på bekostning av lagets helhet.

Når enkelte spillere blir fortsatt valgt til alle store mesterskap, til tross for langvarige skadeavbrekk og begrenset defensivt spill, så er det noe grunnleggende feil i landslagets struktur. I årevis har landslaget prioritert offensive stjerner, selv når skadehistorikk og forsvarsspill tilsier andre valg. I denne nye æraen er det på tide å prioritere spillere som kan prestere i begge ender av banen.

Mediedekningen av landslaget forsterker dette narrativet. Da Mørk ble gravid før OL og EM 2024, var reaksjonen umiddelbar: «Hva skal vi gjøre nå?» og «Hvem skal ta straffene for Norge?» ble spørsmålene. Dette til tross for at statistikken viser at Norge har noen av verdens mest presise straffeskyttere. Ifølge "Women's EHF Euro 2024 player stats" har Henny Reistad en treffsikkerhet på 88,9 %, mens Stine Skogrand ligger på 70 %. 

Norge klarte, og klarer, seg utmerket. 

Da staffetpinnen ble rakt over til Gjerkstad sa han følgende til Norges Håndballforbund: 

«Jeg er veldig opptatt av kultur – at laget skal ha en god prestasjonskultur og vite hva som ligger i det. Da er det hardt arbeid som ligger i bunn, å ta de tunge løftene og sørge for at alle forstår betydningen av å være en del av et lag». 

Nå er det på tide at disse ordene omsettes til handling.

Norsk håndballkultur er giftig. Det er en kultur der jenter med overengasjerte mamma-trenere får plass på landslaget. En kultur der en må gi mye mer enn blod, svette og tårer for å bli gode nok. Så kjære Gjekstad, ikke velg spilleren som får mammaen sin til å påvirke laguttaket og bytte ut medspillere for å nå toppen. Vær et godt forbilde for lag- og trenerkulturen i norsk håndball på alle nivåer. Vis hvilke hva slags verdier som skal bli prioritert i håndballen!

Norge skal alltid stille med sitt beste lag, og det betyr at ingen plass på landslaget kan tas for gitt. Uansett hvor mye en spiller har prestert tidligere, må landslagsplassen forsvares med innsats og kvalitet i nåtiden. Når EM og VM nærmer seg, forventer publikum å se et lag som er valgt på bakgrunn av dagens toppnivå, ikke gamle meritter.

Ole Gustav Gjekstad, du har en vanskelig jobb. Men vi vet også at du har et enormt talentfullt spillergrunnlag å velge fra. For at Norge skal fortsette sin dominans i verdenshåndballen, må det ikke være rom for kompromisser. De beste spillerne må få sjansen – uansett navn og alder.

Nå er det opp til deg, Gjekstad! Vi vil se det beste Norge har å by på. Jeg vil se de som fortjener det. Ingenting mindre.