Flyktet fra krigen: – Boksing ble min redning

Hasib Khan (24) kom som enslig mindreårig fra Afghanistan til Norge for 7 år siden. Han rømte fra hjemlandet alene, med beina som framkomstmiddel. Boksingen ble redningen hans etter over ett år på flukt. Likevel faller mange som ham utenfor idretten.

– Uten boksing vet jeg ikke hvem jeg er, sier Khan.

Dårlig statistikk for minioriteter

En fersk rapport fra Norges Idrettsforbund om inkludering og mangfold i idretten, viser at det er underrepresentasjon av flere grupper i det norske samfunnet. 

Mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn er en av disse gruppene. 

Rapporten, som er gjort av konsulentselskapet Rambøll på oppdrag fra Norges Idrettsforbund, viser at det ikke finnes «treffsikre tiltak» for inkludering i norsk idrett.

Den viser at personer med kort botid, særlig de med fluktbakgrunn, ikke har hatt samme mulighet til å delta i organisert idrett tidligere i livet. Dermed antar man at det er vanskeligere å starte med idrett i ungdomsårene.

– Fra jeg var liten, så jeg hadde lyst til å bokse. Men i mitt hjemland, der er det foreldrene som velger. Så jeg hadde ikke noe valg, men jeg hadde veldig lyst til å konkurrere og bokse, forteller Khan.

Språklige barrierer kom i veien

Det er bare fire år siden Khan tok på seg boksehanskene for første gang. Likevel har han oppnådd 2 NM-sølv og bokset 16 kamper. 

Samtidig viser rapporten fra Norges Idrettsforbund at språkbarrierer er et hinder for å delta i idrett. Dette har Khan selv følt på:

– Da jeg kom hit kunne jeg ikke språket, alt var nytt. Så jeg hadde ikke noen mulighet til å begynne med boksing i starten, jeg måtte først lære meg norsk. 

Etter at Khan mestret norsk godt nok, var noe av det første han gjorde å ta på seg boksehanskene.

En usynlig masse i samfunnet

Gro Dregelid var verge for noen av Khan sine venner da de to kom i kontakt. Hun jobbet på mottaket hvor Khan bodde en periode. Siden har båndet mellom dem vokst.

– Jeg ser på han som en del av familien, forteller Dregelid.

Dregelid mener at boksingen har vært veldig viktig for Khan, og det på flere måter:

– Mange ser på ham kun som en flyktning fra Afghanistan og ikke som Hasib Khan. Han blir mer sett som individ når han gjør det bra i boksingen.

Dregelid poengterer at flyktninger vil bli sett på lik linje som alle andre og trenger å bli inkludert i idretten. Hun sier Khan ikke ønsker å bare være en flyktning som trenger hjelp med alt mulig, men heller som en som kan hevde seg.

I tillegg til å konkurrere, mener hun at fellesskapet i boksingen er viktig for Khan.

– Alle trenger noen, sier Dregelid.

Gir ikke opp

Khan har vært skadet gang på gang i løpet av sin relativt korte boksekarriere. Både albue, knær og fingre har fått kjenne på konsekvensene av en hard sport.

Han trosser likevel både statistikken og skadene.

Hvorfor gir du ikke opp?

– Jeg har hatt mange skader og derfor satt treningen på pause flere ganger. Hadde jeg gitt opp, ville jeg gjort det for mange år siden, forteller Khan.

Hans høythengende drøm om et NM-gull er fortsatt levende, og tittelen handler hverken om penger eller status.

– Jeg bokser ikke for å få penger eller for å bli kjent. Det eneste jeg vil er å bokse for å bli en god bokser.

Hva betyr boksingen for deg?

– Jeg har lært så mye. Jeg har lært mer på boksing enn på skolen.

Khan sier boksingen har blitt et symbol for at han har klart seg, han får til noe og har disiplin.

– Men du ser, jeg er ikke blitt narkoman. Jeg har ikke begynt med sprøyter eller andre ting. Og hvorfor har jeg den disiplinen? Boksing.