Dialektord står stødigere enn fryktet

Skillingsbollen har vært en del av Bergens identitet i hundrevis av år. Da kafékjeden Kanelsnurren åpnet flere filialer i byen, var det nok til å få enkelte til å frykte for byens kanelduftende arv. Ville skillingsbollen sakte, men sikkert bli utkonkurrert – ikke bare som bakverk, men også som dialektord?

For språkforsker Gunstein Akselberg er svaret klart. Han hevder at endringer i språk tar tid, og selv om nye navn kan vekke debatt, betyr det ikke at de umiddelbart fortrenger gamle tradisjoner.

 – Når ting er nye får de ofte stor oppmerksomhet, særlig hvis det er noe som blir oppfattet som å være en konkurranse med noe tradisjonelt, forklarer Akselberg.

Han feier likevel ikke skillingsbolledebatten under teppet – At kommersielle aktører kommer inn og utfordrer det tradisjonelle er et eksempel på språk i endring. Og språket er stadig i endring, understreker han.

Bergenspatriot mener bergensk kultur blomstrer under press

– Det er typisk Bergen at man er så opptatt av disse sær-bergenske greiene at det lages en sak ut av at en kafé heter Kanelsnurren istedenfor Skillingsbollen. Det i seg selv er symptom nok på at bergensk egenart lever i beste velgående, forteller Jordheim. 

Når det kommer til spørsmålet om Bergens kultur er i ferd med å svekkes, er han like sikker i sin sak.

– Det virker som bergensk kultur blomstrer under press. Bergen blir bare enda mer Bergen hver gang man snakker om Bergen i motsetning til alle andre steder og byer. Så det nærer seg selv dette her, sier Jordheim.

For Jordheim er ikke skillingsbollen truet – snarere tvert imot.

– Hver gang bergensere går forbi Kanelsnurren, blir de minnet på at det heter skillingsbolle. Jeg tror rett og slett det har motsatt virkning, sier han.

Ikke fare på ferde helt enda  

– Det er altfor tidlig, mener Akselberg. 

Det at Kanelsnurren etablerer seg har ikke noe med aksept å gjøre. Selv om Kanelsnurren sprer seg i Bergen, betyr ikke det at skillingsbollen er i ferd med å forsvinne. 

Ifølge Akselberg er det ikke etableringen av en kafé som avgjør språkendringer, men heller andre faktorer:

– Det er bruken. Aksepten. Først er det aksept; når det oppstår et nytt språklig fenomen, så må det få aksept. Hvis ikke dør det ut, forklarer Akselberg.

En annen faktor Akselberg trekker frem, er tid.

– Det nye må jo få tid til å bli akseptert, det må få tid til å gå inn i språket før det egentlig er fare på ferde. Men hvis vi kunne snakket om det igjen om fem til ti år, da begynner kanskje fruktene av språkendringen å synes.

– Folk i Bergen vil sikkert si at de skal på Kanelsnurren, men de vil si at de skal på Kanelsnurren for å kjøpe seg en skillingsbolle. For kanelsnurren er et konkret objekt, proprium, det er et egennavn.

Akselberg mener at Kanelsnurren er plassen, det er stedet der det skjer, men man kjøper skillingsboller.

Det er det samme med dialektordet "boss". I Bergen heter det bosspann og bossbil, heller enn søppelkasse og søppelbil som man sier i resten av landet. 

– Så når du spør om akkurat det, så er det noe med at det lages lokale tradisjoner, og de kan være veldig sterke!

Selv om globalisering og kommersielle aktører påvirker språk og tradisjoner, mener Akselberg at lokale særpreg ikke nødvendigvis svekkes. I Bergen står identiteten sterkt – og med den også språket.