Innenriks
– Det er ikke nødvendigvis bare positivt å bruke tre år på forskning
Det skjer en rekordøkning i antall fullførte doktorgrader innen medisin og helsefag. Dette kommer i en tid hvor samfunnet har mangel på både fastleger og sykepleiere.
Publisert
Ny statistikk viser at rekordmange avla doktorgrad i Norge i 2024. Alle fagområdene øker, men størst økning skjer for medisin og helsefag.
Denne utviklingen er imidlertid omdiskutert. Forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel uttrykte under Kontaktkonferansen 2025 et ønske om å gjøre endringer for doktorgradsutdanninger, skriver Khrono. Hoel uttrykte bekymringer knyttet til det økte antallet doktorgradsstudenter de siste årene, og stilte spørsmål ved om utviklingen speiler samfunnets behov for forskningskompetanse - om det er nødvendig at så mange tar en doktorgrad.
I tillegg har det de siste årene blitt uttrykt bekymring over mangel på fastleger og sykepleiere.
Forskning innen medisin og helsefag har imidlertid ført til viktige oppdagelser som kan forbedre allmennhelsen. Marit Sandberg og Yngvild Brandser Alvsåker har begge avlagt doktorgrader innen helse, og har erfart at deres forskningsperiode ga nyttig kompetanse og kunnskap.
Medisin handler om liv og død
Marit Sandberg er gynekolog, og spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer. Etter hun var ferdig utdannet som spesialist valgte hun å avlegge en doktorgrad, hvor hun forsket på hvordan det går med kvinner med medfødt hjertefeil når de skal føde. Hun disputerte for to uker siden.
Sandberg hadde i lang tid ønsket å ta en doktorgrad.
– Jeg hadde signalisert en stund om at jeg var åpen for å ta en doktorgrad, også var det praktisk at jeg akkurat var ferdig utdannet spesialist, og kunne gå rett videre til en doktorgrad, sier Sandberg.
Sandberg tenker at doktorgrader innen medisin og helsefag gir mye nyttig kunnskap på flere områder.
– Det er veldig mye innenfor feltet man kan forske på som vil komme mange til gode. Jeg har lært veldig mye mer enn bare om kvinner med hjertefeil. Jeg har blant annet fått økt forskningskompetanse i for eksempel å lese forskningslitteratur. Jeg er bedre på å kunne søke etter informasjon som kan hjelpe mine pasienter, sier hun.
Hun tror økningen av doktorgrader innenfor medisin og helsefag handler om hvor mange mennesker forskningen kan påvirke.
– Medisin handler om liv, død og helse. Det er nok derfor lettere for å få økonomisk støtte sammenlignet med en del andre felt. For eksempel ble min doktorgrad betalt for av Bergen Sanitetsforening, som fokuserer spesielt på kvinnehelse. Helse er veldig relevant; det betyr ikke at andre felt ikke er det, men det gjør det kanskje lettere å forsvare pengebruken, sier hun.
Bedre behandling for pasienter
Yngvild Brandser Alvsåker har en doktorgrad innen medisin og helsefag. Hun disputerte i slutten av 2023. Alvsåker forsket på bruk av velferdsteknologi i kommunale hjemmetjenester, med fokus på trygghets- og sikkerhetsteknologi for eldre og hjelpetrengende.
Alvsåker er utdannet sykepleier, med en master i sykepleiervitenskap.
– Sykepleien er jo egentlig en veldig praktisk utdanning, så jeg hadde ikke egentlig tenkt å fokusere på forskning. Når jeg jobbet i høyskolesystemet ble det økte krav om at flere skulle ta doktorgrad for å kunne få fast stilling, så det var jo en motivasjonsfaktor. Senere ble dette trukket tilbake, nettopp på grunn av behovet for praktisk kunnskap, sier Alvsåker.
Hun tror at forskning innenfor medisin og helsefag er veldig viktig.
– Innen medisin er det ofte mye grunnforskning eller medisinske fremskritt som vil forbedre behandling for pasienter. Det å for eksempel evaluere en storsatsning på velferdsteknologi slik som jeg gjorde tenker jeg er viktig. Man tar et kritisk blikk på samfunnsutviklingen. Jeg tenker det er viktig for hele samfunnet at forskning belyser utfordringene innen helsefaget, slik at de kan forbedres, sier hun.
Kan påvirke arbeidskraften og økonomien
Til tross for at både Sandberg og Alvsåker har hatt positive opplevelser av å gjennomføre egne doktorgrader, har de begge forståelse for at en økning kan betraktes som en negativ utvikling. Sandberg poengterer at utviklingen kan påvirke arbeidskraften.
– I mitt tilfelle hadde jeg akkurat fullført en spesialisering, og kunne gått ut i jobb; vi er jo ikke akkurat overbemannet innenfor helse. Likevel forsvant jeg ut i forskning i tre år. Jeg kom jo tilbake med gunstig kompetanse, men jeg tror ikke nødvendigvis det alltid er positivt om mange bruker tre år på forskning.
Sandberg kobler dette til relevante samfunnsproblemer.
– Det er mangel over alt for helse; sykepleiermangel, fastlegekrise... Man trenger i høyeste grad folk som blir hos pasientene, sier hun.
Alvsåker poengterer at det kan være økonomisk problematisk.
– Det er kostbart å utdanne folk på det høyeste nivået, så man kan jo lure på om det er nødvendig at så mange tar en doktorgrad. Spesielt når vi samfunnsmessig har stort behov for praktisk kunnskap, avslutter hun.
