Koreograferte dans om kjærlighetssorg: – Jeg ville lage en dans som var vond å se på

Ida Aurstad er en av 18 dansere ved Terpsichore dansekompani. Ved årets forestilling har hun for første gang prøvd seg som koreograf.

– Jeg har aldri satt meg i den posisjonen hvor jeg skal lage noe til andre. Så jeg har alltid bare fulgt etter.

Dans har lenge vært en viktig del av livet hennes, og det å fortelle en historie gjennom bevegelse virket naturlig.

– Dans er veldig uttrykkende. Det er på en måte en ekstremt god følelse, det å kunne danse.

Resultatet har blitt en følelsesladd og personlig illustrasjon av kjærlighetssorg.

– Dansen handler om den siste natten med deg og din kjære. Hvor du prøver så hardt å få dem til å bli, men de vil gå.

Å danse ut følelsene

Aurstad skal ikke bare koreografere dansen, hun skal også fremføre den. Å danse sin egen dans har vært en litt annerledes opplevelse.

– Det er sårt, på en måte. Å danse ut følelsene kan være veldig emosjonelt. Det gjør det litt tyngre.

På scenen har hver av danserne en partner. Aurstad forteller at dansen er ment å danses to og to.

–  Det er et skuespill mellom deg og partneren din. Du får selv litt hjertesorg av å danse den.

Målet med dansen er tydelig.

– Jeg ville lage en dans som var vond å se på. Som gir et veldig sterkt uttrykk for hva dansen handler om.

Dans som terapi

Å danse er ikke bare bra for vår fysiske helse, men kan også fungere som terapi. 

Anne Margrethe Fiskvik er professor innen dansevitenskap ved NTNU, og har tidligere jobbet som danseterapeut. Hun forteller at dans er en god måte å både uttrykke, men også forstå sine egne følelser.

– Gjennom å danse aktiveres andre sentre i hjernen vår enn de vi bruker når vi snakker, det er en mulighet til å komme i kontakt med seg selv. Dersom man danser til musikk, kan følelsen bli ytterligere forsterket.

Dansen er også godt egnet til å la andre forstå hva man selv føler.

– For tilskueren, som ser på dans, kan for eksempel speilnevroner aktiviseres slik at tilskueren ‘kjenner’ danserens følelsesuttrykk i sin egen kropp, sier Fiskvik.

Fikk frysninger

Julie Nyblin Bergsmark er kunstnerisk leder for Terpsichore. Hun forklarer temaet for årets forestilling, som heter «Får du ikke sove».

– Hva som skjer når mørket senker seg, er jo egentlig en bedre beskrivelse av temaet. Med alt fra månetitting og teknoklubb, til kjærlighetssorg og de vonde følelsene.

Når det kommer til å velge hvilke danser som skal med i forestillingen, er det Bergsmark som har siste ordet. Dansen til Ida var det ingen tvil om at skulle med.

– Første gang vi så Idas koreografi fikk alle i rommet frysninger og klump i halsen. Med sine delikate bevegelser og følelsesladde uttrykk treffer koreografien en nerve jeg tror de fleste kan relatere til.

Ikke bare en dans på roser

På tross av lang erfaring med dans, er koreografrollen ny for Aurstad. Å koreografere har vist seg å ikke bare være en dans på roser.

– For det første blir du aldri fornøyd med deg selv. Du lager ting, men så virker det ikke bra nok. Det er jo en frustrasjon, å føle du ikke kommer videre i dansen.

Prosessen fra idé til ferdig produkt har ikke vært uten komplikasjoner, og særlig siste uken før forestillingen har vært slitsom. Aurstad forteller om ni timer lange økter som ikke førte til ønsket resultat.

–  Kroppen din bare tillater ikke at du gjør alle bevegelsene, som bare irriterer deg. Det er jo akkurat som at du skal synge, og så treffer du ikke den tonen som du trenger.

Selv om forberedelsene har vært tøffe var ønsket om å lykkes større enn frustrasjonen.

– Det hadde vært så gøy å få det til. Så jeg gjorde litt hjemme og gjorde litt på trening, og etterhvert tenkte jeg:  «Dette kan jo faktisk bli veldig bra».