Flere ungdommer fanges opp før radikalisering skjer: – Hat starter ofte med utenforskap

Ekstreme holdninger og radikalisering er ikke nødvendigvis et spørsmål om ideologi – ofte handler det om utenforskap, sinne og manglende tilhørighet. I dette landskapet jobber Utekontakten tett på ungdom, i samarbeid med blant annet politi, kommune, helse og RVTS. Målet er å fange opp personer som er i faresonen, og styrke livssituasjonen deres før tankene får feste.

– Ungdom trenger først og fremst noen som ser dem, sier Cecilie Nilsen, avdelingsleder i Utekontakten.

Ekstremisme og forebygging

Ekstremisme og radikale meninger er ikke noe nytt, men forblir en utfordring i samfunnet. Politiførstebetjent Pål Tore Haga, som tidligere har vært en del av Ekstremismekommisjonen, jobber nå mye med forebygging av ekstremisme. Dette skjer i et tverretatlig team hvor politiet, RVTS, helse og kommunen er representert.

Haga forteller at politiet og PST definerer ekstremisme som en «aksept for bruk av vold for å nå politiske, religiøse eller idealistiske mål. En ekstremist aksepterer bruk av vold, men bruker ikke nødvendigvis vold selv.» 

Det finnes ingen lov som sier at politiet kan straffe ekstreme meninger, men de ønsker heller en forebyggende prosess.

— Det er ett mål for politiet å gjøre publikum kjent med hvor og hvordan de kan få hjelp til å håndtere en bekymring knyttet til radikalisering og voldelig ekstremisme, forteller Haga.

Hva skjer når noen er i faresonen?

Cecilie Nilsen er avdelingsleder i Utekontakten, som jobber med barn og ungdom. Hun leder prosjektet rettet mot personer som er utsatt for radikalisering. Hun kan fortelle at poenget er å styrke livssituasjonen til individet – for ofte er hat og sinne et resultat av utenforskap eller vansker i livet.

— Vi diskuterer saken i det tverretatlige teamet – med samtykke fra den utsatte – og tilbyr tiltak. Det kan være en miljøterapeutisk mentor, eller hjelp til praktiske ting som lekser, bolig, NAV eller helse, forteller Nilsen.

Hun understreker at mange uttrykker ekstreme holdninger fordi de har det vanskelig, og påpeker viktigheten av å skille mellom sterke meninger og det å være radikalisert.

Ifølge Nilsen er det særlig ungdom mellom 16 og 25 år som henvises. Det er flest gutter, men også jenter.

— Det handler om å akseptere bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller idealistiske mål. Der går skillet mellom radikal meningsytring og ekstremisme, sier hun.

Politiførstebetjent Haga forteller at de skal forebygge straffbare handlinger som kan komme som et resultat av en radikaliseringsprosess.

Skolen – en arena for dannelse

Thale-Kristin Stalenget forsker på ytringskulturen i klasserommet, og har skrevet en master i ekstremisme. Hun forteller hvordan ekstremisme må bli sett i en større sammenheng, og kan knyttes tett til demokrati og ytringsfrihet i skolen. 

— Et demokrati er avhengig av at vi deltar for å finne og utvikle de beste løsningene for å leve sammen, og her har skolen en gyllen anledning til å forberede elevene på dette. 

Videre forteller hun at sentralt for demokratiet er prinsippet om ytringsfrihet. Mangfoldet av meninger er avgjørende for at vi skal kunne oppnå best mulig kunnskap.

Hun synes det er viktig at unge får plass til å utforske egne meninger, uten å bli vurdert eller dømt. Dette kan gjøres ved åpne diskusjoner og samtaler i klasserommet, der det er lagt til rette for muligheten til å utforske ulike meninger og perspektiver. Men hun skiller mellom skole som forebyggingsarena og som danningsarena.

— Jeg mener faktisk egentlig ikke at skolen skal forebygge ekstremisme. Skolens oppgave er å forberede elevene på å møte et mangfold av meninger, også dem vi ikke deler.

Stalenget argumenterer for at klasserommet må være en trygg arena for å utforske også kontroversielle og urettferdige meninger. 

— Vi må ta høyde for at elevene ennå ikke har landet ferdige meninger. Meninger kan endres dersom det er rom for å utforske dem..

Kritisk tenkning og tidlig innsats

Stalenget mener at foresatte må bli flinkere til å lære ungdom kritisk tenkning og demokrati, ikke bare fakta. Forebygging handler ifølge Stalenget om å møte ungdom tidlig – og å lytte, ikke bare irettesette.

— Det hjelper ikke bare å si «slutt med det». Vi må spørre: Hvorfor tenker du sånn, og finne ut hva som ligger bak, forklarer hun.

Det må være lov å ha egne meninger — man er ikke av den grunn radikalisert.

— Å mene at man vil ha innvandringsstopp er lov. Men å oppfordre til vold mot innvandrere er ulovlig, forteller Nilsen.

Foreldre og lærere har nøkkelroller

Både lærere og foreldre spiller viktige roller i møte med ungdom som uttrykker ekstreme holdninger. Foreldre må være bevisste på hvordan internett og sosiale medier former barnas virkelighetsbilde.

— Vær tett på barna dine. Vær nysgjerrig, ikke kontrollerende. Snakk med dem om ting som opptar dem, råder Nilsen.

Og har man en bekymring, er det viktigste å ikke være alene med den:

— Ta kontakt — enten med skolen, politiet eller oss. Det finnes hjelp å få.

Stalenget peker på noen faresignaler man bør se etter hvis man er bekymret. Hun understreker at man bør være oppmerksom på tegn som endret atferd, isolasjon eller plutselig interesse for voldelig ideologi:

— Det betyr ikke at ungdommen er radikalisert, men at det er tid for en samtale.

Hvorfor skjer det?

Stalengets forskning viser at sosiale faktorer spiller en sentral rolle i radikaliseringsprosesser. Mange av dem som trekkes mot ekstreme miljøer, har psykiske utfordringer, svak tilknytning til skole eller jobb, og lite opplevelse av mestring.

— Mange søker tilhørighet. Når samfunnet ikke gir dem det, finner de det et annet sted, sier hun.

Dette understrekes av «bunch of guys»-teorien, som sier at mange søker inn i ekstreme miljøer først og fremst for fellesskapet — ikke ideologien.

Sosiale medier – et ekkokammer

Sosiale medier spiller en stadig større rolle i radikalisering, ifølge både Nilsen og Stalenget.

— Jeg tror sosiale medier spiller en stadig større rolle som radikaliseringsarena i dag. Der havner man mye fortere i et ekkokammer enn i den fysiske verden, sier Nilsen.

Stalenget beskriver sosiale medier som et drivhus for ekstreme meninger, hvor man lett forsterker hverandres synspunkter.

Hun er usikker på om folk som oppsøker slike miljøer på sosiale medier allerede er villige til å begå vold, og ønsker å rettferdiggjøre det — eller om de blir mer voldelige av å være i slike miljøer.

— Vi må tørre å snakke om ekstremisme, uten at det blir tabu. Det er ikke noe vi løser på en dag — det krever tålmodighet og langsiktig arbeid, presiserer Stalenget.