-Tenkte jeg aldri skulle danse på en scene igjen

Ida Louise Mortensen (24) ble med i Terpsichore i høst. Der var hun 1 av 8 som fikk plass, av rundt 80 søkere som stilte på audition. 

- Det var stas å komme med, og jeg er veldig glad for at jeg takket ja, sier Mortensen jovialt.

Alle jentene er studenter og mange har en travel hverdag ved siden av dansen. Det er allikevel viktig å være tilgjengelig og stille opp på treninger.

- Terpsichore var veldig opptatt av at hvis du skal bli med, så må du ha tid. De tar ikke inn hvem som helst, du må forplikte deg til det, forklarer Mortensen.

- Tenkte jeg aldri skulle danse på en scene igjen

Mortensen bestemte seg etter et årstudium på Spin Off i Oslo at hun ikke ville ha dans som en jobb, men at hun heller ikke ville legge dans helt på hyllen. 

- Når jeg bestemte meg for å ikke bli danser, ønsket jeg å kunne drive med det på siden, sånn som det her.

Hun har gjennom barne-, ungdom og videregående skole stått jevnlig på dansescener. I 2020 sa det brått stopp. Pandemien kom dessverre på et svært ubeleilig tidspunkt.

- Korona kom før den siste forestillingen vi skulle ha, så vi fikk ikke hatt den. Jeg har ikke stått på en scene siden 2019.

Det å ha vært så lenge uten dans gjør denne forestillingen ekstra spesiell for Mortensen. Da den forrige forestillingen ble avlyst begynte tankene å svirre. Hun hadde bestemt seg for å ikke bli proffdanser, og nå hadde korona tatt vekk den siste muligheten til å stå på dansescenen sammen med talentfulle medstudenter.

- Jeg fikk en sånn tanke om at jeg aldri skulle danse på en scene igjen. 

Hun er glad for å ha fått muligheten tilbake.

- Nå skal jeg stå på en scene igjen med så mange flinke folk!

Inspirert av kunst

Det Mortensen snakker om er årets store høydepunkt - den årlige danseforestillingen på USF Verftet i Bergen. 

- Det er oss jentene som har laget all koreografi, nettsider og billetter selv, forteller danser Ida Louise Mortensen (24).

Danseforestillingen "Når verket våkner" skal utforske kunstens stemninger og historier, der den røde tråden er at dansen er inspirert av kunstneriske verker. Dansen formidler både mørke temaer som angst og uro, men også øyeblikk av ren glede. Hva skjer egentlig når maleriene ikke lenger står stille?

- Vi vil gi publikum følelsen av hvordan det er å komme inn på et galleri, men gjennom dans. Vi vil gi de en følelse av hvordan det er å hoppe inn i maleriet, forteller Mortensen. 

Stort ansvar

Anine Arnesen (27) har vært med i Terpsichore i 4 år og har hørt fra flere at nivået på danserne blir bedre og bedre. Dette henger nok sammen med at kompaniet blir mer og mer kjent, forteller hun. Dette gjenspeiler seg også i dansen.

- Det er nok lett for meg å si, men årets dans er nok kanskje den beste så langt.

Etter litt mingling sprer jentene seg jevnt over dansegulvet med kroppen vendt mot speilet. Arnesen teller takt. Med intense og bestemte bevegelser går de sammen gjennom dansen, steg for steg. Underveis stiller flere spørsmål for å klare opp i detaljer, og andre av ren nysgjerrighet for koreografien.

Arnesen har koreografert danser på alle forestillingene siden hun begynte i dansekompaniet. Dette året er hun med på å lage alle de felles dansenummerne, i tillegg til å ha koregrafert to egne danser. Rollen hennes gjør at hun har en finger med i spillet på det meste som blir gjort.

- Denne forestillingen er litt ekstra kjær for meg siden det er jeg som på en måte er ansvarlig for den. Man får et veldig eierskap til det, og du blir veldig stolt av det, utdyper Arnesen.

Med stort ansvar følger også et stort press, og det å vise frem noe man har laget selv er ikke bare enkelt.

- Det er alltid litt skummelt å vise fram noe man har brukt så lang tid på. Hvis jeg lager en dans til bare en vanlig danseklasse, så føler jeg ikke like stort press som på noe jeg har jobbet med i mange måneder.

Koreograf for første gang

For Ida Louise Mortensen (24) er det første gang hun koreograferer en egen dans for andre. Hun peker på at det er stor forskjell på det å lære seg en dans, og det å lære bort dans til andre.

- Det mest utfordrende var å lage selve dansen. Jeg hadde ikke gjort det før, og jeg gruet meg litt til å lære bort.

Selv om hun i starten ikke ante hvor hun skulle begynne tok hun utfordringen på strak arm.

- Det var en spennende utfordring å lage noe, lære det bort og til slutt få alle til å føle seg trygge på trinnene.

Akkurat nå er det en litt annen utfordring hun står ovenfor.

- Nå er utfordringen å huske alt, alle er jo med i 6-7 koreografier hver. Det er mange, flirer hun.