Kommentar: Skal vi drepe fotballgleden for å avle frem toppspillerne?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening og holdninger.

I forrige uke skrev Bymags kommentator Ole Martin Skår en kommentar med tittelen "Norsk fotball kveler talentene". 

– Her hjemme møter de største talentene motstand allerede fra starten, skriver han. 

Skal man virkelig synes synd på de unge fotballtalentene i et land som legger opp til inkludering, mestring, utvikling og like muligheter fra start?

I Norge skaper bredde topp og topp bredde. Det finnes gode muligheter til å bli god her i landet. Vi har breddeklubber, landslagsskolen og toppklubbenes akademier. Akademitilbudet for unge fotballspillere i toppklubbene har kommet seg opp på et høyt nivå. Hva mer kan man ønske seg? 

Skal vi beholde flest mulig, lengst mulig, er ikke løsningen å dele inn spillerne etter nivå mens de fortsatt holder på med barneidrett. Å plassere fotballspillere i akademier fra barnsben av, vil skape idrett kun for de beste. Hvor motiverende er det for de gjenværende spillerne å se at alle de beste forsvinner? Hvor stor selvtillitsknekk er det for de motiverte, unge fotballspillerne som ikke får være med?

Differensiering benyttes i fotballen i dag, ved hospitering til eldre aldersgrupper og ved nivådeling i øvelser. Dette er positiv forskjellsbehandling. Å samle unge talenter i akademier er negativ forskjellsbehandling.

Å differensiere og toppe fra ung alder vil i praksis si å utestenge og gi ulike muligheter til å drive idrett, basert på en voksen sin vurdering av hvem som er best. De med mest treningsiver er ikke nødvendigvis de beste spillerne, og ved å differensiere for tidlig kan man miste spillere med stort potensiale som ikke blir satset på fra start.

Vekst og utvikling har mye å si i barne- og ungdomsårene. Det fysiske, mentale og sosiale kan skille hele fire år hos åtteåringer. Disse forskjellene utlignes fort, men dette vil ikke skje dersom noen av barna får et dårligere tilbud enn andre.

Det er nemlig et fellestrekk blant de unge talentene, skrev tidligere idrettspresident Tom Tvedt i en kommentar. Nesten alle er født første halvår, flest født i første kvartal. Talentene har dermed har kommet lengst i fysisk og motorisk utvikling på sitt årskull. Når disse talentene settes sammen i en gruppe, gis mer trening, får de beste trenerne og får mest oppmerksomhet og spilletid, bidrar man til å forsterke forskjellene i nivå, samtidig som man avskriver dem som ikke anses som talentfulle. 

Er dette virkelig måten å gjøre det på? Er det slik vi skal få de beste spillerne? Er det verdt det å kaste vekk fotballspillerne født i andre del av året, kun fordi de ikke er på nivå med de eldste på årskullet? Dette fysiske fortrinnet jevner seg jo ut noen år senere.

Skår erkjenner i sin kommentar at press, utbrenthet og frafall er reelle utfordringer i land hvor barna tidlig blir sortert. Akademispillere som ikke når helt opp til toppen, faller gjerne helt fra sporten de tidligere elsket høyt. Frafallet vil altså bli skyhøyt ved en stor akademisatsing, både blant breddespillere som mister motivasjon av å ikke bli prioritert, og akademispillere som ikke når toppen (altså de fleste).

Det er ikke til å stikke under en stol at å gi et bedre tilbud til de beste spillerne, vil gi gode spillere. Men er alt frafallet verdt det? Er det verdt det å miste tusenvis av motiverte spillere for å skape enda et par norske stjernespillere? Jeg mener nei.