Sportskommentar:

Interessen for nasjonalsporten langrenn daler. Her fra kretsmesterskapet i fristil på Voss i januar.

Kommentar: Langrenn er i ferd med å miste sjarmen

Langrennsporten har alltid hatt en sterk posisjon i Norge, men et par uker før et verdensmesterskap på hjemmebane, er vi nødt til å spørre oss om langrenn er i ferd med å miste sjarmen her til lands.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening og holdninger.

Tidligere hang helg og langrenn på tv tett sammen. Når helgen kom var det bare å sette på NRK så fort man stod opp, og langrennet var ofte et av høydepunktene gjennom dagen.

Vi hadde store profiler som Bjørn Dæhli, Petter Northug og Marit Bjørgen og de var alle mer enn bare idrettsutøvere. De var nasjonale ikoner som samlet folket foran skjermen og skapte evige minner.

Dagens utøvere har dessverre ikke klart å overta denne staffetpinnen.

Misforstå meg rett, Norge har fremdeles de beste langrennsløperne i verden. De er solide og leverer flotte resultater renn etter renn. Likevel har de ikke samme status i samfunnet som Northug og Bjørgen en gang hadde. 

Nordmenn elsker å vinne, og det gjør vi så til de grader i langrenn, i alle fall i herrelangrenn.

Ser vi på resultatlisten i nasjonscupen, ser vi at Norge har en overlegen ledelse. De norske herrene har samlet tatt 6510 poeng, det er 2749 poeng mer enn Frankrike, som ligger på andreplass.

Så langt i sesongen har det vært mulig å kjempe om 69 pallplasser individuelt i verdenscupen. Norske herrer har stått for 47 av disse, mens de resterende 22 er blitt fordelt til løpere med andre nasjonaliteter.

Hele syv ganger har nordmenn kapret alle de tre pallplassene. 

Dette utvikler seg sakte, men sikkert til å bli et problem. Nordmenn vinner for mye og vi har ikke reell konkurranse fra de utenlandske løperne. 

Den norske dominansen gjør at langrenn blir kjedelig å følge med på, både i Norge, men også ute i Europa. 

Norske herreløperes største konkurrenter er andre norske løpere. Får du sjansen til å gå et verdenscuprenn for Norge, er du på papiret en av de aller største pallkandidatene.

Bare denne sesongen har 12 ulike nordmenn stått på pallen i verdenscuprenn. Enda flere har levert kruttsterke resultater i norgesmesterskap og i Skandinavisk cup. Nivået er skyhøyt. Et gull i Norgesmesterskapet er ikke lenger godt nok for å få muligheten i verdenscupen. 

Aldri før har et VM-uttak vært så tett og vanskelig som i forkant av verdensmesterskapet i Trondheim 

Nordmenn konkurrerer med nordmenn, men vi bryr oss ikke om hvem av de norske som vinner, så lenge svenskene er langt bak. 

Vi har ikke lenger rivaleriet mellom Petter Northug og Calle Halfvarsson å lene oss på.

Ei heller utøvere som snakker rett fra leveren og kommer med sitater for evigheten.

Hvor ble det av følelsene og engasjementet? 

Hvor ble det av feiringene og jubelbildene?

Ta Johannes Høstflot Klæbo for eksempel. Kanskje Norges største langrennsstjerne, som er på god vei til å sette ny rekord i antall verdenscupseire. Likevel ser vi sjeldent glimt av glede i det han vinner. Ofte bukker han høflig til publikum, men et bukk kan aldri måle seg mot et rått jubelbrøl. 

Det er nå vi virkelig merker viktigheten av en frittalende Northug som bød på dueller, rivaleri og sitater. Langrennsverdenen trenger flere store profiler, som ikke bare leverer ute i løypene, men også i pressesonen etter målgang. 

Uten følelser, rivaleri og de store personlighetene, er det vanskelig å opprettholde en interesse.

Noe må gjøres – og det må skje nå. Hvis ikke risikerer vi at nasjonalsporten vår blir redusert til en nisjeidrett for spesielt interesserte, akkurat slik skøytesporten allerede har blitt.

Powered by Labrador CMS