Kommentar: - Gjør toppidretten mer tilgjengelig!

Å bli toppidrettsutøver er en fjern drøm for de fleste. Men for mange er det ikke dårlige prestasjoner som hindrer dem, men en mangel på ressurser.

Mye tid og penger har gått til karrieren til den olympiske mesteren i tikamp. Med faren Espen som trener, og søstrene som sosiale medier-ansvarlige, er familien Rooth et glattsmurt maskineri. Da VG spurte Markus om han hadde planer om å flytte for seg selv var svaret klart: «Det er så mye logistikk og arbeid som skal gjøres for at jeg skal gjøre så lite som mulig. Tar jeg det selv så går det utover treningen». Å ha en støttende familie med mange ressurser har nok bidratt til ungguttens imponerende prestasjoner på friidrettsbanen. Familiens arbeid gir han en fordel på banen, det er det ikke alle som har.

Såkalte idrettsfamilier er ikke noe nytt fenomen, med Ingebrigtsen-familien som det desidert mest kjente eksempelet. Markus Rooth og Jakob Ingebrigtsen er uten tvil talentfulle idrettsutøvere som har gjort seg fortjent til både medaljer og berømmelse. Likevel gjør fremveksten av idrettsfamiliene meg bekymret for toppidrettens fremtid.

Å bli best koster tid og penger, det er ingen hemmelighet. Men ikke alle har ressursene til å trene talentbarnet sitt, eller betale dyre summer for reiser, utstyr og trenere.

 Tidligere skøyteløper Yuzuru Hanyu, som ble olympisk mester i 2014 og 2018 fant kjærligheten for isen gjennom storesøsteren, som også drev med kunstløp. Kunstløp er en dyr sport. Søsteren la skøytene på hyllen da hun skulle begynne på universitetet. Yuzuru ble en av verdens beste skøyteløpere. Yuzuru har snakket om at det var mye for familien å takle økonomisk, og at han tror det var en stor byrde for foreldrene å støtte begge barnas karrierer.

 Greit nok, det er umulig å vite om Yuzuru Hanyu’s storesøster hadde blitt olympisk mester dersom hun ikke hadde lagt opp. Selvfølgelig har både blod, svette og tårer blitt felt hos enhver idrettsutøver som når toppen. Det er ikke utøverne, eller familiene jeg kritiserer. Enhver forelder ønsker kun det beste for sitt barn.

 Alle utøvere fortjener den samme sjansen til å lykkes, men det er dessverre ikke realiteten når dårlig økonomi setter stopper for drømmer.

 Jeg har ingen konkrete svar, men noe bør gjøres. Flere og større idrettsstipend, og økt økonomisk støtte til ulike klubber og forbund er en god start. Gi alle den samme muligheten, så kan utøverne bekymre seg for medaljekampen, ikke om de har nok penger til å delta. For det er prestasjonene på banen, og ikke pengene i banken, som burde bety noe.

 Kanskje har den neste Rooth eller Ingebrigtsen allerede måtte legge løpeskoene på hyllen, eller kanskje vil et talentstipend gi de den støtten de trenger for å lykkes.