Da Sebastian Menze var ti år gammel havnet han i en trafikkulykke. På grunn av ulykken mistet han det ene beinet, og måtte lære seg å leve med benprotese. Til tross for dette er han ofte å se hengende i klatrevegger og fjellsider rundt om i verden.
Han har blant annet vunnet NM tre ganger og har flere sterke resultater i internasjonale konkurranser. Da han flyttet til Bergen i 2013, var paraklatring-miljøet lite. Nå, ti år senere, har miljøet doblet seg.
— Før var vi tre gutter og ti jenter som konkurrerte i hele Norge. Nå har antallet økt, og vi er i tillegg fire-fem utøvere bare i Bergen som konkurrerer internasjonalt, sier den meritterte klatreren.
Økt medieoppmerksomhet
Lagleder på paralandslaget i klatring, Kjersti Gausvik, bekrefter at interessen for paraidrett har økt de siste årene. I 2013 var det 95 registrerte paraklatrere i Norge. I 2021 hadde tallet steget til 214, altså prosentvis økning på nesten 130. Gausvik peker på det økte fokuset på paraidrett i media den siste tiden som en mulig årsak til den økte interessen.
— Det har vært økt fokus på paraidrett i det siste, og det at en klarer å få frem rollemodeller som Birgit Skarstein, Salum Kashafali og andre, gjør at folk blir interessert i paraklatring også, forklarer Gausvik.
Har fortsatt mangler
Gausvik mener imidlertid at det trengs flere og bedre klatreanlegg i Norge. Hun trekker frem at de eldre anleggene gjerne har mangler, som potensielt vil være til hinder for parautøvere med ulike utfordringer og behov.
— Er man svaksynt er det ofte en utfordring med hvite klatretak på hvit klatrevegg. Mangler du en arm eller fot er det gjerne avstanden mellom takene på klatreveggen som kan være utfordrende.
De nye anleggene er universelt utformet. Det vil si at det er tilrettelagt til bruk for alle, som for eksempel rullestolbrukere og andre funksjonsnedsettelser. De eldre klatreanleggene er enda ikke tilrettelagt for alle.
— Parautøvere er ikke en homogengruppe, og de har ulike behov for tilretteleggelse.
Ingen unnskyldning
For Menze er det viktig å senke terskelen for å få flere parautøvere i klatreveggen. Han mener at uavhengig av vanskelighetsgrad, er klatring en ypperlig måte å utforske og utvide sine fysiske og mentale grenser, og komme til noen av naturens mest spektakulære plasser.
Selv har han blant annet klatret i Alpene, Yosemite nasjonalpark og Lofoten. Menze oppfordrer alle, uavhengig av funksjonsnedsettelse, til å gi klatringen et forsøk.
— Det er fullt mulig å klatre med bare ett bein, eller én arm, avslutter klatreren.
