– Det var stort og stas å bli tatt ut til Deaflympics. Dette er noe jeg har gledet meg til lenge og jeg tror det blir en stor opplevelse å være med, forteller Tobias Allers-Hansen fra Bergen.
Allers-Hansen er tilknyttet IL Gneist, og skal løpe både 400m og 800m. Han er den eneste utøveren fra Norge som er tatt ut i friidrett. Deaflympics blir Allers-Hansens første ordentlige mesterskap. Målet er derfor ikke bare å komme til finalen, men også å samle erfaringer.
Han er imidlertid ikke den eneste bergenseren i Deaflympics-troppen. Tobarnsfar og filmprodusent, Dag Bøe fra Varegg Fleridrett, skal konkurrere i orientering.
– Det er selvfølgelig kjempestas å bli tatt ut til Deaflympics. Målet er å gjøre mitt beste og håpe på «topp 10»-plassering i sprint, som er min favorittøvelse, forteller Bøe.
– Konkurrerer på andre vilkår
Det er viktig med egne arrangementer, slik som Deaflympics, der hørselshemmede utøvere kan konkurrere mot hverandre:
– Det er fordi hørselshemmede idrettsutøvere konkurrerer
på andre vilkår enn det hørende utøvere gjør, forklarer Morten Sletten, som er leder for Norges Døveidrettsutvalg (NDI).
Forskjellene i konkurransevilkår mellom hørselshemmede og hørende idrettsutøvere, beror seg imidlertid ikke på forskjeller i fysisk kapasitet, understreker Bøe.
– Det er ingenting i veien for at døve skal løpe like raskt som Warholm eller Ingebrigtsen. Døve kan heve seg like høyt som hørende, så lenge de blir satset på, legger han til.
Og det er nettopp i satsingen at det kan oppstå forskjeller. Sletten forklarer at hørselshemmede idrettsutøvere som regel har hatt helt andre forutsetninger under trening og i oppveksten, enn det hørende har hatt. Han er selv døv, og bruker egen erfaring fra idretten som eksempel.
– Jeg har spilt fotball siden jeg var liten, men jeg har aldri hørt hva treneren har sagt. Så alt jeg har gjort er å kopiere det andre gjør. Jeg har ikke fått personlig veiledning som andre spillere. Så jeg har kanskje konkurrert på forskjellige vilkår, forteller Sletten.
Problematikken er overførbar til andre idretter:
– For eksempel hvis man driver med svømming eller løping, så hører man ikke startpistolen. Da må man tilrettelegge den idrettsaktiviteten, legger Sletten til.
Manglende mediedekning
Sletten har tidligere jobbet som journalist, og forteller at utfordringer i døveidretten er underkommunisert i media:
– Jeg har prøvd å sette døveidretten på agendaen som sportsjournalist, men det er veldig vanskelig i dag. Det er ikke mange som har kunnskap om utfordringene som hørselshemmede idrettsutøvere har.
Han viser til rapporten «Fremstillingen av personer med nedsatt funksjonsevne i mediene» lansert av BUFDIR i 2014. Den konkluderer med at funksjonshemmede generelt er underrepresentert i media.
Ifølge rapporten, kan dette ha sammenheng med at det er få journalister som selv er funksjonshemmet. En annen grunn kan være at temaet ikke er «sexy» nok til å bli satt på agendaen. Deaflympics, som starter om få uker, er ikke et unntak:
– Jeg har ikke sett eller lest noe i mediene om Deaflympics tidligere, kun pressemeldingen som ble sendt ut av Norges Idrettsforbund. Mens nyheter om Paralympics har jeg både lest om og sett en del på tv, forteller Allers-Hansen.
Bøe innrømmer at han ikke følger spesielt nøye med på Deaflympics eller Paralympics, men at han registrerer at Paralympics kommer på TV:
– Det gjør dessverre ikke Deaflympics. Det hender at jeg får vite resultater her og der, men jeg skulle gjerne ha sett konkurransene direkte, utdyper han.
Tegnspråk gir konkurranse på like vilkår
Tegnspråk er ikke internasjonalt, men enkelte felles internasjonale tegn og kroppsspråk gjør at de fleste utøverne likevel kan forstå hverandre. Derfor sammenlikner Bøe Deaflympics med et Norgesmesterskap der alle som konkurrerer snakker norsk.
– Da er vi mer eller mindre likestilt og ikke avhengig av å kunne høre, forklarer Bøe.
Han utdyper at dette imidlertid ikke er tilfellet når man blander hørselshemmede og hørende utøvere, slik som i lagidrett. Da går nemlig kommunikasjonen ofte på lydspråk, som naturligvis skaper utfordringer for hørselshemmede.
Også Sletten understreker betydningen av fellesskapet s
om oppstår mellom de hørselshemmede idrettsutøverne når de samles for å konkurrere seg imellom på arrangementer som Deaflympics:
– Tegnspråket gjør at man har muligheten til å være sammen på like vilkår. Alle døve har jo en slags felleshistorie og opplevelser som gjør at man opplever et eget fellesskap. Og da blir det en egen kultur der.
Selv om det fremdeles gjenstår flere utfordringer knyttet til døveidretten, er både Bøe og Allers-Hansen klare på at tilbudet og mulighetene for hørselshemmede utøvere i norsk idrett er meget gode.
– Norge er et av de beste landene på å inkludere alle i idrett og det blir bedre og mer oppmerksomhet rundt alle [utøvere], uavhengig av funksjon, i norsk idrett, forteller Allers-Hansen.
