Sola stråler over Mulebanen i Sandviken. Små barneføtter løper forbi i full fart. Barna roper ivrig til hverandre. Så blåser treneren i fløyta. Treningskampen er i gang.
– Jeg er så glad for at han får møte andre barn og være sosial, sier Svetlana Naumenko.
Hun er mor til ni år gamle Miron Naumenko, som sammen med den tretten år gamle broren Nikita flyktet fra Ukraina for to uker siden.
– 24. februar våknet jeg opp og gjorde meg klar for å gå på jobb. Jeg pleier å våkne tidlig, rundt fem eller halv seks. Plutselig begynte alle bilene i bakgården vår å ule. Jeg tenkte ikke på krig da. Jeg tenkte det kanskje var en salutt eller noen barn som lekte, forteller Naumenko.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Kiev blir bombet
Det var først da hun åpnet en chat med venner, at hun forstod alvoret.
– Vennene mine skrev at Kiev og mange andre store byer ble bombet. Det var som å se en skummel film, bare at det var livet vårt på ekte, beskriver Naumenko.
Svetlana var rask og vekket guttene sine med en gang. Hun skjønte at de måtte komme seg vekk så fort som mulig.
– Jeg husker at jeg stod på rommet mitt og tenkte: hva skal jeg pakke? Hodet mitt svartnet helt. I etterkant innså jeg at jeg ikke hadde pakket mye av det nødvendige, men for eksempel noen bøker jeg var glad i, forteller Naumenko.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Han var så stolt
Svetlana ser tankefullt ut i lufta en stund. Så peker hun på sønnen som løper over banen og forteller at han har drømt om å spille fotball i mange år. Forrige helg fikk Miron delta på sin første fotballcup, med egen drakt sponset av laget.
– Han var så stolt. Etter cupen sa han: «Mamma, nå skal jeg bli bedre enn Messi!», forteller Naumenko.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
En måned med krig i Ukraina har ført til at 4,3 millioner barn er drevet på flukt. 1,8 millioner ukrainske barn har flyktet til andre land, og 2,5 millioner barn er fordrevet internt som følge av krigen.
– Det er over halvparten av landets anslagsvis 7,5 millioner barn, opplyser Unicef til Aftenposten.
– Jeg er glad for at jeg reagerte raskt. Guttene rakk aldri å se landet vårt ødelagt, sier Naumenko.
Ville bidra
Nå bor Miron, Nikita og Svetlana hos en vertsfamilie med to voksne og tre barn øverst i Breistølen. Familien til Synne Selvik og Andreas Hellesøy var på vinterferie, da teatergruppa til de to døtrene lyste ut vertsfamilier som kunne stille opp på kort varsel.
– Da vi var på ferie, holdt Fyllingsdalen teater på med en innsamling for de ukrainske flyktningene. På ferie snakket vi om at vi gjerne ville bidra, og at vi kanskje kunne hatt en familie hos oss, forteller 17 år gamle Linnea Selvik Hellesøy.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Kort tid senere kjørte Fyllingsdalen teater ned flere busser for å hente flyktninger i Polen. Det var sånn Svetlana og sønnene kom til Bergen.
– Jeg fikk tips av en ukrainsk venn som bor i Bergen. På det tidspunktet hadde jeg tatt med barna til Lviv, men det ble farligere å være der for hver dag som gikk. Jeg hadde én time på å bestemme om jeg skulle dra til Polen, hvis jeg skulle rekke bussene. Jeg måtte bare hive meg rundt, sier Naumenko.
Hjerteromskvoten
Hjemme hos familien Selvik Hellesøy er det fullt hus. Yngstemann Lorentz har med en kompis hjem fra fotballtrening, døtrene Linnea og Elly lager middag og Nikita og Miron sitter nede på det nye rommet sitt og spiller på mobilen.
- Hva spiller dere?
– Et spill hvor du lager din egen befolkning. Det er veldig gøy, forteller Nikita.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
I stua er familien i gang med oppussing, og snart skal de få nytt kjøkken. Syv år gamle Lorentz låner bort rommet sitt til Nikita og Miron, og de to døtrene i huset har flyttet sammen slik at Svetlana får sitt eget rom.
– Vi tar det på hjerteromskvoten, sier Synne Selvik med et stort smil.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
En ny familie
Svetlana legger ikke skjul på at den siste tiden i Bergen har vært hektisk.
– Vi har vært på to registreringer hos politiet, en på sykehuset og søkt om skole til barna. Jeg vil gjerne raskt ut i jobb, men må vente på godkjent søknad. Hver ettermiddag har vi familiemøte for å planlegge morgendagen. Det er mye papirarbeid som må fikses, forteller Svetlana.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Nikita hadde sin første skoledag onsdag denne uken, på en ungdomsskole i nærheten av vertsfamilien. Miron fikk skoleplass i dag.
– Den siste tiden i Ukraina gikk ikke guttene på skole, og de mistet den daglige kontakten med venner. Jeg er glad for at begge guttene har fått skoleplass nå, sier moren.
Svetlanas største ønske er at familien får bli i Bergen.
– Vi har fått en ny familie her, og guttene begynner å få venner. Alt i livene deres har blitt endret i løpet av de to siste ukene. Det viktigste for meg nå er at guttene får stabilitet og trygghet.
