Doktorgradstipendiat Ole Kristian Einarsen og førsteamanuensis Viggo Krüger håper resultatene vil vise at man kan engasjere barn og unge i samfunnet ved å gi dem nøkkelen til musikkrommet.
– At de bare får lov til fri flyt. Da kan de ta en del i kulturlivet og det kan være veien for noen, sier Einarsen.
Flyktet til Norge som 14-åring
Krigen i Syria bragte Shervan Khalil til Norge. Året er 2015. Han er alene — en enslig mindreårig på flukt. Han er i et ukjent land og kjenner ingen. Han snakker heller ikke språket.
Men han er som alle andre ungdommer; han trenger et sted å høre til.
– Jeg gikk gjennom helvete på veien. Jeg har blitt slått ned og måtte gå langt uten mat og drikke. Det var et helvete fra krigen startet til jeg kom til Norge. Så var det vanskelig i Norge også, for jeg var alene, sier Shervan.
Tradisjonell hjelp strakk ikke til:
– Jeg gikk til psykologer. Det hjalp ikke. Eneste hjelpen var musikkterapautene og ungdommene som var der.
Videre forteller Shervan om hva musikkterapien innebar for han og de andre ungdommene,
– Tanken vår var at vi har gått gjennom mye, men nå skal vi bare få det inn i musikken, og heller få følelsen av at man har skapt noe. At man har laget noe som man alltid kan komme tilbake til og høre på.
Mestringsfølelsen blødde over i andre deler av livet til Shervan.
– Den følelsen ga meg styrke til å få gode karakterer på skolen. Jeg har nå vært seks år i Norge. Jeg har fått fagbrev som helsefagarbeider og tar påbygg.
Shervan vil satse fullt på musikken. Musikkterapien gav han det pushet han trengte.
– Jeg hadde ikke vært der jeg er nå. Jeg jobber med profesjonelle produsenter, management og musikere. Musikkterapi har vært en liten mor for meg.
Shervan er ikke med i forskningsprosjektet til Einarsen og Krüger. Historien hans ligner likevel på opplevelsene til flere av deltakerne.
Først og fremst ungdom
Musikkterapi-prosjektet har hatt så langt vist positivte resultater. Krüger forteller blant annet om en som lærte seg norsk gjennom prosjektet:
– Han kom her og kunne ikke norsk. Han hadde ikke venner og han brukte musikken til å orientere seg og skaffe seg ferdigheter.
I følge Einarsen var gutten opptatt av at man skaper fellesskap der det ikke er forskjell mellom flyktninger og norske ungdommer.
– Han var veldig tydelig på det. At han er først og fremst ungdom, ikke flyktning, eller enslig mindreårig, utdyper Einarsen.
Ungdommene i prosjektet har gitt uttrykk for at det er grunnleggende at man tilgjengeliggjør kultur, slik at de også kan delta.
– For å si det enkelt: Vite hvor Verftet ligger. Vite hvilke nettsider du skal gå inn på for å bestille en konsertbillett. Det er disse verktøyene vi arbeider med, forteller Einarsen.
Ikke et godt nok system
Et av funnene så langt i forskningsprosjektet er at det ikke et godt nok system som tilbyr disse ungdommene inngang til kulturaktører i Bergen.
– Vi ser at det er masse bra tiltak rundt i byen, men det er liksom ingen struktur mellom kontor og disse kulturaktørene, sier Einarsen.
Krigen i Ukraina gjør forskningsarbeidet spesielt viktig.
– Hvis du tar situasjonen akkurat nå hvor det kommer masse ukrainske flyktninger. Hvordan skal vi hjelpe de å bruke kultur uten at det må skje masse frem og tilbake og ta masse tid, sier Krüger spørrende.
Bryter ned terskler
Personer med flyktningbakgrunn erfarer ofte en høyere terskel for å delta i kulturlivet enn de med norsk bakgrunn, i følge Krüger og Einarsen.
De understreker at det er viktig at denne terskelen senkes. I noen tilfeller er det de enkle løsningene som virker best:
– Jeg husker en gang jeg kjøpte et lydkort og mikrofon til en ungdom som bodde på insitusjon. Han gir ut musikk og lever av det i dag. Der gjorde vi nesten ingenting annet enn å skaffe han utstyr og det var det, forteller Krüger.
Musikkerapien må tilpasses individuellt. For noen passer det med en-til-en terapi mens andre trives best i grupper. Musikkterapauten må bli kjent med eventuelle utfordringer som språk og kulturelle forskjeller. Målet er å bygge tillit for å skape et trygt sted der unge kan uttrykke seg fritt og føle seg verdig.
Musikkterapi er likevel ikke rett for alle. Noen ganger kan det være andre aktivitetstilbud som som passer bedre. For eksempel fotball, dans eller gaming.
En form for jazz
Musikaliteten i kommunikasjonen er vesentlig i musikkterapi: Hva man sier, hvordan man sier det og når man snakker.
– Det er en form for timing. Musikaliteten i hvordan du jobber med noen som er sårbar og i risiko, sier Krüger.
Timingen er spesielt viktig når man jobber med ungdom.
– Det å navigere disse tingene her er som en form for improvisasjon, utdyper Einarsen.
– Det er en form for jazz. Du er en jazzmusiker egentlig, legger Krüger til.
Elisabeth Torstuen er musikkterapaut i Stendi, en privat omsorgsaktør som tilbyr musikkterapi på deres barnevernsinstitusjoner. Hun forteller at man ofte knytter tette bånd, men at man må være autentisk og lydhør.
– Det er jo en sånn evig sensitivitet i møte med disse barna hvor man ofte må ta ting litt sånn på intuisjon. Så timing er en viktig del.
Musikken betyr mye for mange. For Shervan var musikkterapien med blant annet Elisabeth Torstuen avgjørende for at han kom seg opp og frem i verden.
– Uten å lage musikk så hadde jeg slitt veldig. Da hadde jeg ikke vært her en gang.
