Korona truer rumpeldunklag

Publisert:9. april 2021Oppdatert:9. april 2021, 16:13
Slik spilte BSI Rumpeldunk før korona. Bildet er fra Nordic cup i 2018, under "Magiske dage" i Odense. Foto: Jeanette Eggers

Bergens rumpeldunklag gikk fire måneder uten en eneste trening. Det fryktes at den lille sporten vil fortsette å krympe inntil pandemien trylles bort.

Rumpeldunklaget til Bergen Studentidrett gikk fra å ha to treninger i uka, til å verken få spilt eller trent i månedsvis. Etter å ha startet som smått igjen etter vinterferien, ble de atter en gang nødt til å legge sopelimene tilbake i kottet under trappa.


Rumpeldunkspiller Quentin Lemaître gleder seg til å komme tilbake på banen. Foto: Privat

Ballsporten, som har sitt arnested mellom sidene i de populære Harry Potter-bøkene, har slitt på flere plan det siste året. Quentin Lemaître spiller selv på BSI sitt rumpeldunklag, og har kjent nedstengingene på kroppen.

– Jeg tror ferdighetene mine i rumpeldunk avtar. Jeg kan fortsatt teorien, men har mistet mange reflekser på grunn av mangelen på trening som har fått meg i dårligere form. Det er også utfordrende å spille med avstand, når det egentlig er en kontaktsport, forteller han.

Lemaître understreker at han også savner lagånden og det sosiale aspektet ved det han kaller «verdens mest inkluderende sport».

– Selv om vi holder kontakten gjennom denne rare tiden, føles det ikke helt som et lag lenger.

Lagleder Siri Bakken forteller at det siste året har vært preget av usikkerhet rundt de sporadiske nedstengingene av landet. Hun legger til at laget prøvde seg på utendørstrening i høst, men måtte se seg overmannet av dårlig vestlandsvær.

Ikke noe å trene mot

– Så har vi heller ikke kunnet delta på turneringer av noe slag, som selvfølgelig er veldig kjipt, sier Bakken.

Siden pandemien brøt ut i fjor mars, har bergenslaget gått glipp av både norgesserien i rumpeldunk rett etter nedstengingen, NM som skulle avholdes i april 2020 og Oslo open høsten 2020. Årets NM blir trolig også avlyst.


Leder for BSI Rumpeldunk, Siri Bakken, under NM i 2017. Foto: Quentin Lemaître

– Det betyr at vi ikke har noe å trene mot. At vi ikke får den motivasjonsfaktoren som det er å trene mot en turnering. I tillegg har vi opplevd tidligere år at folk blir mer motivert etter å ha kommet tilbake fra turnering, ettersom det er veldig gøy.

Hun legger til at turneringene også er en møteplass for folk på tvers av fylkes- og landegrenser som alle er interessert i sporten, og magiverdenen som ligger bak.

Når det først blir turneringer å øve mot, vil imidlertid de ulike lagene trolig ha ganske forskjellige forutsetninger. Dette forteller Stein Elgethun, leder i Norges Rumpeldunkforbund.

– Spesielt på starten vil man nok merke at de stedene der det har vært lov å drive med trening vil få en fordel.

Han trekker fram at særlig Oslolaget vil slite da de nesten ikke har fått kaste seg på sopelimene i det hele tatt, ettersom byen har vært nedstengt.

Skummelt å være en liten idrett


Med avlyste mesterskap og lite internasjonalt samarbeid har det vært et stille år for Stein Elgethun, leder av Norges Rumpeldunkforbund. Foto: Norges Rumpeldunkforbund

Elgethun forklarer at det hovedsakelig er studenter som driver med rumpeldunk, og at idretten dermed er avhengig av at nye studenter kommer til universitetene rundt om i landet og blir med. 

– Det er mye vanskeligere å få med like mange nå som tidligere. Og selv de som blir med får kanskje ikke så stor motivasjon til å fortsette.

Han understreker at det vil ha stor innvirkning på lagene om viktige spillere som har holdt på lenge ikke får vært med.

– Spesielt hvis de drar hjem til andre deler av landet. Hvis ikke de lenger finnes i byen, vil laget fort falle sammen.

Elgethun har troa på at den magiske sporten vil overleve korona, men sier likevel følgende:

– Det er skummelt når du er en så liten idrett – det skal ikke så mange dårlige perioder til før lag faller sammen. Og rumpeldunklagene våre er ikke så store.