Spiseforstyrrelser i idretten: – Et kapasitetsproblem

Publisert:25. mars 2021Oppdatert:26. mars 2021, 12:43
Ingvild Myking på løpebanen. Foto: Arne Dag Myking

Spiseproblematikk er ekstra utbredt i idretten, men det er vanskeligere å fange opp hos dem som ikke trener på toppnivå, og for liten kapasitet til å hjelpe alle. 

Ingvild Myking (21), trente tidligere som friidrettsutøver på toppnivå. Hun begynte tidlig å interessere seg for mellom- og langdistanseløping, og konkurrerte med et ønske om å bli god. Men med fremgangen i idretten, ble også maten et større fokus. 

Dette er ikke Ingvild alene om. Idrett er spesielt representert i statistikken for spiseforstyrrelser, og risikoen for å utvikle spiseproblematikk er større hos idrettsutøvere enn hos resten av befolkningen. 

For henne var opptattheten av mat egentlig motivert av et ønske om å bli en god løper. Likevel kan det fort bli et problem, og det starter ofte tidlig. 

– Jeg begynte å konkurrere i lengre distanser allerede på barneskolen. Det er da kroppen begynte å utvikle seg. Jeg tenkte at jeg ville fortsette å være liten og lett, så jeg kunne løpe fortest mulig. Det var nok da jeg fikk en del tanker om hva som var sunt og usunt. Du spiser gjerne sunt fordi du vil bli god, men så bikker det litt over på en måte. 


Ingvild forteller at hun hatt trenere som har vært veldig bevisst på problematikken, men at problemet kan bli veldig selvforsterkende og at man på et lag kan gjøre hverandre sykere. Foto: Helene Alsaker

Ingvild har etter mange år i idretten, flere refleksjoner rundt hvordan man blir påvirket og hvorfor mange i treningsmiljøet blir syke. 

– Man løper i shorts og topp. Da viser man mye kropp, og man sammenligner seg med andre i feltet. Man ser også de som er gode, og tenker på hvordan de ser ut, forklarer hun.

Da Ingvild var 15 år, kvalifiserte hun seg til ungdoms-OL. Der finnes det en ordning som krever at man har et helsesertifikat. Her må man ha godkjent en rekke kriterier som blant annet dekker adferd rundt mat, fettprosent og menstruasjon.

Dette sertifikatet fikk ikke Ingvild godkjent, og hun fikk derfor ikke delta i OL-et hun hadde jobbet hardt for å kvalifisere seg til. 

Etter dette fikk hun videre oppfølging hos Olympiatoppen med ernæringsfysiolog.

Vanskelig å oppdage

Ingvild tror det er vanskelig å fange opp problemene hvis man ikke er på et høyt nivå i idretten.

– Grunnen til at jeg ble fanget opp var jo at jeg var god. Hadde jeg ikke kvalifisert meg til ungdoms-OL hadde jeg mest sannsynlig ikke blitt fanget opp. Da kunne det fortsatt og gjort mer skade, sier hun. 

Det er noe hun har tenkt mye på i ettertid. 

– Er du på høyt nivå er de veldig obs på det, men rundt omkring i klubbene, skal det veldig mye til for at det fanges opp. Det er synd fordi du må kanskje få en spiseforstyrrelse for å bli god, også fanges det opp nettopp fordi du blir veldig god. 


Ingvild tenker at man ikke nødvendigvis er sunn, bare fordi man er god. Foto: Arne Dag Myking

Etter å ha fått  konkurransenekt ved avslaget om helsesertifikat, måtte Ingvild endre livsstilen hun var vant med. 

– Når jeg ikke fikk lov til å konkurrere, ble jeg jo motivert til å gjøre de endringene som skulle til for at helsen ble bedre. Jeg følte jeg gjorde det rette ved å prioritere helsen og komme tilbake for å konkurrere to sesonger senere, sier hun. 

Ingvild forklarer at idretten blir en del av identiteten din og at det kan bli enda vanskeligere å bryte ut av det, hvis man først har kommet inn i feil sidespor. 

– Du må gå litt imot din egen natur. Som ung er det vanskelig å prioritere langsiktig helse, foran kortsiktige resultater. Men jeg hadde en veldig flink trener og flinke folk rundt meg. Jeg visste at det var best for meg på lang sikt, og da ble jeg motivert til å legge ned den jobben, forteller hun.

Etter å ha stått over to sesonger var Ingvild tilbake, og kvalifiserte seg til junior-EM med godkjent helsesertifikat. Etter enda en periode som utøver gav kroppen tydelig beskjed om at det var nok. Ingvild ble overtrent og la etter hvert opp. Likevel har det tatt tid å legge idretten helt fra seg. 

– Jeg elsket idretten, den gav meg kjempemasse glede. Det var lidenskap, og at man må velge å gi seg for helsens skyld, eller fortsette å pine kroppen blir et kjempedilemma, men jeg tror ikke det går an å være 100% avslappet til mat og kropp når man skal løpe 3000 meter fortest mulig. Det kommer nok an på hvilket treningsmiljø man har, men det er nok mye spiseforstyrrelser blant de beste.

Forebygging og åpenhetskultur


Kristin Lundanes Jonvik kan fortelle at de har sett en økning i antall ungdom som henvender seg til dem, og at pågang på deres rådgivende tjenester er større. Foto: Sunn Idrett

Sunn idrett er et satsingsområde i Norges idrettsforbund som jobber med å forebygge spiseforstyrrelser blant idrettsungdom. For utøvere på høyt nivå er det et støtteapparat for oppfølging og behandling, men all ungdom har ikke et tilsvarende tilbud, mye grunnet mangel på kapasitet.

– Per i dag er det slik at de ulike særforbundene i idretten ikke har mulighet til å følge opp på alle nivåer helt ned til breddeidrett og ungdom. Det er noe vi jobber med å forbedre. Vi skulle veldig gjerne ønske at det var sånn, men trenger rett og slett mer kapasitet og ressurser til å følge det opp, forteller hun. 

De ulike systemene i toppidretten kan bidra til at spiseproblematikk fanges opp lettere der.


Hos Sunn Idrett kommer helse foran prestasjon. På sin instagram (sunnidrett) legger de ut oppskrifter, hjelpemidler og fakta. Foto: skjermbilde, instagram: sunnidrett

– Når det gjelder toppidrett har man retningslinjer med helseattest og startnekt. Det er et system som følges opp av Olympiatoppen som fokuserer på de toppidrettsutøverne som trenger hjelp, støtte, råd og behandling videre. 

Spiseforstyrrelser er et stort problem i samfunnet generelt. At problematikken er mye utbredt i idretten, kan bidra til å kaste lys over tema. 

– Det vi ser er at spiseforstyrrelser er et stort samfunnsproblem, det er bare tydeligere i idretten, og mer synliggjort. Derfor er idretten en viktig arena der man faktisk ser det, kan fange det opp og hjelpe ungdom som strever med et anstrengt forhold til mat og kropp, sier hun. 

Jonvik forteller at de ønsker en åpenhetskultur når det gjelder mat, kropp og trening. 

– Vi ønsker at det skal være normalt å snakke om. For at vi skal få det til, trenger vi at alle jobber på lag. Ikke bare idretten selv, men også helsemyndigheter. Spiseforstyrrelser er et helseproblem, og vi må ta ungdoms helse på alvor. Det er et «mission» vi har som vi veldig gjerne ønsker at flere får øynene opp for, sier Jonvik.

Et kapasitetsproblem

Ingvild skjønner at det kan være utfordrende å plukke opp spiseproblematikk i idretten, og mener man bør begynne med forebygging tidlig.

– Jeg begynte med løping ganske tidlig, så man trenger kunnskap så tidlig som mulig. Trenerne og klubbene må ha mye kunnskap om hvordan man kan fange opp faresignalene og mer kunnskap om energibalanse, mat og trening. En bør vite hvor mye mat som faktisk kreves for barn i vekst, spesielt i energikrevende idretter. Lærerne på idrett bør også ha opplæring i det, og at det blir ordninger som gjør at man kan fange det opp før man blir veldig god. 


Foto: Helene Alsaker

Mye av problemet kan ligge i at det er for lite kapasitet, til et stadig økende problem.

– Det er nok et stort kapasitetsproblem, og man må investere ganske mye penger i det. Samtidig er det et så vanvittig stort problem som bare øker. Det har store konsekvenser for helsen og utviklingen, forteller Ingvild. 


 


– Jeg vet at Olympiatoppen har snakket om at de har slitt med å få utøvere i min idrett på toppnivå internasjonalt, fordi folk faller fra på veien med spiseforstyrrelser og helseproblemer knyttet til energibalanse.

I dag kan Ingvild fortelle at hun har et mye mer avslappet forhold til mat og trening. Noe av det kan skyldes at hun ikke lenger er i det samme miljøet. 

– Jeg føler det har veldig mye å si hvem man omgir seg med. Jeg tror man absolutt kan komme seg ut av det hvis man har litt spiseforstyrret adferd, men jeg tror at det i mange tilfeller vil hjelpe å gi seg med idretten på toppnivå. Det kan være veldig vanskelig for mange. Jeg har vært veldig heldig som ble fanget opp og fikk hjelp, selv om jeg synes det var veldig kjipt der og da. Jeg er glad for det nå.

 

Har du et vanskelig forhold til mat?  via chat, telefon, e-post eller personlige samtaler.