Journalisten som fikk jobb i tiendeklasse

Publisert:2. mars 2021Oppdatert:2. mars 2021, 12:28
Gustė Gecaitė. Foto: privat.

Gustė Gecaitė fikk jobb i lokalavisen i en alder av femten, kun fem år etter hun flyttet til Norge. En jobb som skulle avgjøre framtiden hennes.

I den lille byen Alversund sitter Guste Gecaitė på skolebenken. I den siste tiden har hun lagt merke til en rekke plakater som har hengt i lokale butikker og på bensinstasjonen. Hun har ikke tenkt så mye over det. 

Norsktimen går sakte fremover. Hun sitter på første rad, og når klokken ringer strømmer radene bakover ut av det svette rommet. De lengter etter frisk vårluft og lek. Gecaitė blir sittende igjen og ser en hånd legge en plakat på pulten hennes. Det er norsklæreren som hun møter blikket til når hun følger hånden. På plakaten står det utfyllende om at avisen Nord-Hordaland søker journalister til ungdomsredaksjonen. 

-Du må søke, sier hun og smiler bredt. 

I siste liten


Norsklærerens kommentar faller i bakhodet til Gecaitė. Det går dager som blir til uker. 

-Jeg tenkte ikke på det på en god stund. Så plutselig husket jeg det og så på plakaten. Den samme kvelden var søknadsfristen. 

Tiden var knapp og CV-en som listet opp barnevakt og lite annet kunne hun ikke endre. 

-Jeg tenkte at det ikke kom til å bli noe av, i og med at jeg nesten ikke hadde erfaring. 

Guste tok allikevel til pennen og skrev et søknadsbrev som ville imponere. 

-De ringte en uke senere og sa at de ville ha meg på intervju. Jeg hadde håpet på det, men trodde ikke det skulle skje. 

På bussturen til redaksjonen kjente hun nervene som knyttnever i magen. Mens hun satt og ventet på å bli ropet inn til intervjuet beroliget hun frykten. 

-Mens jeg satt der minnet jeg meg selv på at ingen tvang meg til å gjøre dette. Jeg kunne ikke være stresset for noe som jeg valgte selv. 

-Noen dager etterpå fikk jeg en mail der det sto gratulerer stillingen er din. Jeg kan huske at jeg var veldig glad og engasjert. 

Lokalavisen utfordrer 


Den første saken unge Gecaitė skulle skrive ble en fem på gaten. Hun valgte å spørre ungdommer om hvilke bøker de liker. 

-De første oppdragene var enkle og gikk overraskende bra. Så kom dagen da redaktøren fortalte at jeg skulle gå ut å dekke noe. 

Med begrenset erfaring var det å dekke en sak greske ord til Gecaitės ører. Oppdraget var å dekke en lokal sing-sang gruppes opptreden.

- Den gang viste jeg ikke hva man skal spørre om. Hvem man skulle snakke med. I det hele tatt hva det ville si å dekke en sak. 

Hun forteller at hun tok bilder av barna som opptrede, men uten pressekort falt det i dårlig smak hos foreldrene. 

Foreldre ble sure, og jeg måtte forklare at jeg var journalist. De skjønte tydeligvis ikke hvem jeg var. Jeg så kanskje litt mystisk ut. 

Siden den gang har Gecaitė skrevet mange saker om lokale arrangementer og konserter. 

-Sakene jeg pleier å skrive har ikke så mye faglig dybde. Ofte handler det om subjektive opplevelser. 

Sommeren 2020 var første gangen Gecaitė møtte på de store utfordringene. 

-I sommer fikk jeg for første gang muligheten til å skrive politiske saker. Det var morsomt og spennende. 

-Jeg skrev tre saker om ulike planer i kommunen om utvikling av næringsområdene og stimulering av arbeidsplasser. Det var noen av de vanskeligste sakene jeg har skrevet. 

Gecaitė lager også bildeserier til sakene sine, noe som er vanlig i mindre redaksjoner. 

-Nesten alt gjør man helt alene. Det er ganske greit fordi man lærer å stole på seg selv. 

Det fineste med jobben mener hun er kontakten med menneskene. 

-Det beste med å jobbe som journalist i lokalavis er det at man etter hvert begynner å kjenne folk i regionen og de husker deg også. Da er det fint å ha en slags relasjon til dem. 


Veien til voksenlivet


I dag er Gecaitė 19 år gammel og har bosatt seg et par timer fra hjembyen. Studieplass ved universitetet har forflyttet livet til Bergen. 

-Da jeg var ferdig på videregående var journalistikkstudiet det eneste jeg tenkte på å studere. 

I motsetning til mange unge journaliststudenter har Gecaitė 4 års erfaring som journalist i fast stilling under beltet. Nå ønsker hun å bryne seg på noe nytt. 

-Når jeg skal ut i praksis ønsker jeg ikke å skrive ut saker med ord. Det har jeg allerede gjort over en lengre periode. 

-Fremover vil jeg utfordre meg selv innen lyd eller video journalistikk. 
Det er mulig at jeg ikke vil like det, men jeg må prøve det ut og se.