Ragna rocker til musikken, men kan ikke høre den

Publisert:15. mars 2019Oppdatert:15. mars 2019, 22:47
Ragna spiller fiolin på tegnspråk. Foto: NRK

Ragna Huse har jobbet i flere år som tegnspråkartist. – Jeg må på en måte være en kvinnelig Aleksander Rybak, sier hun.

Ragna Huse har vært med å tolke Melodi Grand Prix og Eurovision låtene på NRK, men hun nekter å kalle seg selv for tegnspråktolk. 
– Jeg er tegnspråkartist, og ikke tolk. Jeg tenker mer kunstnerisk og legger  kanskje vekt på andre ting enn en tolk ville gjort. En tolk skal være nøytral i sin videreformidling, mens jeg lager et kunstnerisk uttrykk, forteller Huse.

Enorm respons

Huse forteller om den store responsen hun har fått etter hun var med på årets MGPTilbakemeldingene har fantastiske, overveldende positive. 
 
De siste årene har tegnespåktemet som jobber med MGP hatt mange diskusjoner om hvordan de skal gå frem når de fremfører låtene. – Spesielt de første årene var det mye diskusjon om hva som var rett eller galt. Vi har valgt å utvikle oss. Det har virkelig vist seg å få mye oppmerksomhet, det vi opplevde i årets MGP var helt overveldende. 
 
Huse tror det handler om at hun tør  å slippe seg løs, og ikke holde tilbake. – Jeg husker spesielt en tilbakemelding jeg fikk fra en som så min opptreden. Personen var stokk døv, men fortalte at den følte musikken gjennom meg. Måten jeg brukte hendene på fikk personen til å føle rytmen. Det gikk virkelig inn på meg.
 

Som tegnspråkartist kan jeg ta meg større friheter enn en tolk, sier Huse

 
Huse var tirsdag kveld med som foredragsholder på arrangementet “Musikk i dine hender” som ble arrangert på Studentersamfunnet i Bergen. Temaet var hvordan de uten hørsel opplever musikk. Marthe Ødegård Olsen jobber som tegnspråktolk og lektor på OsloMet, og har forsket på akkurat dette temaet.
 
 Tolker har etiske retningslinjer når de skal formidle. For eksempel skal de i mist mulig grad endre originalytringen, eller legge inn sine egne meninger for å få frem et budskap. Når jeg som tegnspråktolk skal formidle en sang,  må jeg prøve å gjenskape det verket som originalt ble ytret på tegnspråk. Ragna er en tegnspråkartist, og kan i større grad bevege seg utenfor de retningslinjer en tolk må forholde seg til. 
 
 Lektor Olsen mener at det er her man møter på flere problemer. Hun trekker frem instrumentell musikk som eksempel.
Da har man ikke en språklig tekst å jobbe med, så det er ikke noe lett svar på hvordan man skal formidle det. Det er ikke en lett oppgave å formidle musikk og tekst gjennom et språk. 

Jeg må eie sangen

– Hvorfor synes du det er viktig å gå så inn i rollen som artist?

Forestill deg at noen bare leser teksten til sangen til deg. Dersom man ikke beskriver følelsene i sangen også, blir det litt det samme. Jeg prøver å formidle rytmen og stemningen.

Det viktigste for henne er å gi dem en opplevelse. Det er for Huse nødvendig at man også formidler rytmen i sangen. Når jeg tolker en sang så ønsker jeg å få tegnene til å matche rytmen. Så når vi tolker en sang, analyserer vi teksten, og er det noe vi ikke forstår så sender vi mail til låtskriveren. Vi får som oftest svar.
 
Huse har også høreapparat som gjør at hun kan høre noe begrenset. På den måten får hun en større forståelse av sangen, slik at hun lettere kan formidle sangen.  Jeg bryter ned teksten, jeg hører på sangen, og prøver å finne ut hva stemningen er. Hvor er oppturene, nedturene, når øker energien, når minsker den, når eksploderer den? Det prøver jeg å formidle.
 
Når hun har gjort verket om til tegnspråk, er det mye fokus på hvordan hun skal fremføre sangen. Jeg må også prøve å eie sangen, jeg må gi alt i fremførelsen min, slik  at jeg kan fremføre sangen som om den var min egen. Når jeg for eksempel tolker Aleksander Rybak, så må jeg fremføre sangen som om han ikke var på skjermen bak meg, jeg må fremføre den som om jeg skulle vært på den scenen alene.

Spennende utvikling


Ragna Huse har jobbet i flere år som tegnspråkartist Foto: Privat

Ragna Huse gleder seg over den utviklingen hun har begynt å se i det norske samfunn.

 I Norge har vi veldig sterk jantelov, som vi har vært preget av. Det er skam assosiert i det å fremføre musikk, fordi det har ikke vært en del av de døves kultur. Nå opplever jeg at musikk er noe vi i større grad tar til oss.

Ragna sier at det er mange døve som ønsker å ta del i musikken, på samme måte som hørende kan. Hun forteller at i hennes familie pleier de å si at rytme er den syvende sansen. Man trenger ikke hørsel for å kunne forstå rytme. Alle har rytme, det er i oss. 

Ikke alle liker det jeg gjør

Lektor Olsen forteller det er ulike praksiser blant tegnspråktolker som formidler musikk. 

–  Man kan for eksempel bruke en mer teknisk forklarende måte, ved å for eksempel fortelle, “Nå spilles det piano, nå er musikken høy, nå er den lav.” Da mister man kanskje noen av de nyansene slik som stemningen i musikken.

Olsen mener Ragnas metode ser på tekst og melodi i kombinasjon, hvor målet er å skape en opplevelse, og ikke skape en nøyaktig oversettelse av verket.–   Det er ikke en fasit på hvilken av disse måtene som er riktig, ulike mennesker foretrekker ulike ting.

Huse mener dette er positivt.

 Døve har begynt å forstå at de har et valg. Noen liker måten jeg fremfører på, andre gjør ikke det, så får de ta det eller la vær. Døve er forskjellige og liker forskjellig musikk. Noen liker rap, andre liker popmusikk. Vi er forskjellige, og foretrekker forskjellige ting. Det synes jeg bare er positivt.