Musikk, fest og kjærlighet i 50 år!

Publisert:20. mars 2019Oppdatert:21. mars 2019, 19:08
Hulen 2012: En av Seigmen sine mange konserter på scenen inni fjellet. Foto: Heidi Thorbjørnsen

–Hulen skulle stenge, men min kamerat og jeg ville ha mer øl. Vi trodde naivt at vi kunne gjemme oss og fortsette å tappe oss halvlitere etter at alle var gått, forteller Lars Lillo-Stenberg.

At Hulen har betydd veldig mye for veldig mange er det ikke tvil om. Er du en av dem som ennå ikke har våget deg inn i det gamle tilfluktsrommet under Nygårdsparken kan det hende det er på tide. Men pass deg, faren for å bli bergtatt er stor. Du er herved advart.

 

Dørene åpner

Vi må tilbake til slutten av 1960-tallet da det hele startet. I Europa var det studentopprør og i Bergen ønsket studentene seg et tilholdssted.

Aktive Studenters Forening (ASF) fikk tak i et lokale fra Sivilforsvaret og sammen med Studenttinget gikk de i gang med å skaffe midler til å sette stedet i stand.


–Når Hulen har overlevd utviklingen vi har hatt siden åpningen kan stedet like godt stå om 50 år også, sier Bjørn Kaldhol. Foto: Knut Stokmo

–Min viktigste bistand var å få statlige penger til prosjektet, sier Bjørn Kaldhol (76), tidligere formann i Studenttinget.

Kaldhol dro til Oslo med en studentdelegasjon for å få politikerne til å gi penger til formålet.

–Jeg fikk til et møte med Kjell Bondevik (onkelen til Kjell Magne Bondevik), som var kirke- og undervisningsminister. Han var positiv til forslaget om å gi penger til å få startet Hulen, så lenge finansministeren var enig.

Og slik ble det. 

– Det var mye arbeid og en flott gjeng som jobbet og sto på, sier Kaldhol.

Mange dugnadstimer gikk med for å klargjøre lokalet, som åpnet dørene for første gang 17. mai i 1969.

Bjørn Kaldhol har blant annet vært direktør i Studentskipnaden i Tromsø og banksjef i Bergen Bank og er nå pensjonist. Han blir begeistret når han får høre at Hulen fremdeles er i full drift.

–Det ble mye bedre enn vi hadde sett for oss!

 

Sterkt samhold 

Jan Atle Stang (58) kom til Bergen for å studere på 80-tallet. Han havnet etterhvert i Realistforeningen (RF), som i likhet med ASF hadde arrangementer på Hulen.


–Hulen var en arena for oss som likte «tjo og hei» og musikk, sier Jan Atle Stang. Foto: Privat.

–Det var jo en liten konkurranse mellom RF og ASF, som hadde arrangementer hver sin dag. Og så var det Hulen på lørdager, sier han.

Det var representanter fra både RF og ASF som dannet Hulestyret på den tiden. Stang sier han satt i styret i to-tre semestre og jobbet blant annet med PR

–Jeg husker at vi dro ut på natten og hengte opp plakater på alle vegger og skur, ler han.

Videre mimrer han tilbake til en tid der det å arbeide på Hulen ble en livsstil, hvor studiene ofte kom i andre rekke.

Vi hadde veldig omsorg for Hulen. Det var en kombinasjon av jobb og sosialt samvær.

Stang sier han skulle ønske studenter i dag hadde samme frihet som de hadde på 80-tallet.

–Det snakkes jo om ensomhet blant mange studenter i dag og slike arenaer hjelper på det. 

Han kan ikke huske at de støtte på mange utfordringer.

–Den største utfordringen var å kunne studere i tillegg, for det var mer givende å være på Hulen.

Som frivillig på Hulen får man poeng for hvert semester og jobber man lenge nok blir man pamp. Da får man goder på lik linje som aktive frivillige.

–Jeg kommer inn gratis resten av livet, sier Stang engasjert.

Han fikk også fullført studiene til slutt og etter noen år i jobb som journalist og redaktør er han nå kommunikasjonssjef i NHO.

“Pampen” fra 80-tallet er glad for at det  fremdeles er studenter som legger sin sjel i arbeidet på Hulen etter 50 år.

–Det er imponerende at man har greid det. Stedet kan jo kanskje virke skremmende på noen før man kommer inn dit, men berget fanger.

Et musikalsk minne Stang har fra tiden på Hulen er da deLillos gjestet stedet.

–Jeg tror de spilte der før de ble skikkelig kjent.

Lars Lillo-Stenberg husker konserten godt.


Ung og lovende: Lars Lillo-Stenberg i 1985. Foto: Lars Eivind Bones

–Vår første spillejobb på Hulen var 7.desember 1985. Dette var en liten sensasjon for oss, det var til og med ikke så verst betalt, forteller han.

Frontfiguren i deLillos hadde allerede da hatt et langt forhold til Hulen, som han beskriver som spennende og mystisk.

–Jeg var 12 år første gang jeg var der. Det var far og de andre skuespillerne fra DNS som dro dit etter en fotballtrening og tok en øl.

Snaue ti år senere var Lars Lillo-Stenberg tilbake i Bergen da han avtjente verneplikten i marinen. Det ble stadig turer på Hulen, og Lillo-Stenberg mimrer tilbake til en fuktig kveld som ble noe lengre enn planlagt.

–Hulen skulle stenge, men min kamerat og jeg ville ha mer øl. Vi trodde naivt at vi kunne gjemme oss og fortsette å tappe oss halvlitere etter at alle var gått, forteller Lars Lillo-Stenberg.

Han forteller at studentene som hadde vært på jobb tok seg en fest etter stengetid. Festen varte og rakk og det endte med at de to kameratene sovnet. Da de våknet forsto de at det hele var en dårlig ide, men på vei ut ble de oppdaget.

 

Vi lot som vi var enda fullere enn vi var og slapp unna med at de skjelte oss ut.

Men tilbake til da deLillos spilte på Hulen for første gang.

–Konserten gikk strålende, det var masse folk og på mystisk vis hadde låtene våre nådd Bergen. Vi elsket det livet og maset foran scenen som alltid oppsto der den gangen, mimrer Lars Lillo-Stenberg. 

Siden har deLillos spilt på Hulen flere ganger og etter konsertene ble det ofte fest backstage. –Jeg fikk absolutt tatt igjen for det forsmedelige tåpelige forsøket på en rangel som marinegast i 1983.

 

Konkursen truer

​Det er flere som har fått oppleve fest på Hulen ut i de sene nattetimer. En av dem er Aslak Guttormsen, gitarist i Black Debbath. Musikeren mener at nachspielet på Hulen var viden kjent. 


Black Debbath: Et av bandene som har spilt flere ganger på Hulen. Foto: Lp Lorentz

–En slik kveld gikk en gammel drøm i oppfyllelse, nemlig å ligge flatt ut på bardisken mens jeg tappet friskt øl rett i munnen. Ikke så rart det ble noen innstramminger i økonomistyringen etterhvert, men det var gøy så lenge det varte, forteller Guttormsgaard.

En av dem som var med på å få kontroll på økonomistyringen var Frøydis Moberg (39), som nå er kommunikasjonsansvarlig og co-produsent i Fargespill. 

For henne var det ingen tvil om at hun skulle begynne å jobbe på Hulen da hun ble gammel nok.

–Det var jo i hovedsak på grunn av kjærlighet til musikk, men også en tilhørighet til Hulen.

Moberg vokste opp rett over veien for Hulen og var der for første gang allerede som toåring.

– Hele familien hadde søndagsmiddag på Hulen. Jeg fikk sykle ned rampene og de hadde papirduk på bordene som vi tegnet på.

 


–Tiden på Hulen er den viktigste utdannelsen jeg har hatt, sier Frøydis Moberg. Foto: Ina Romslo Rønning.

 

Moberg ble vaktansvarlig i styret våren 1998.

– Og så smalt underskuddsaken, som da begynte å bli avdekket.

Hun forteller om den tøffe periode på Hulen.

–Alle satt og gråt på styremøtene, for å si det sånn. Vi kunne ikke forestille oss Bergen uten Hulen og i tillegg være de som måtte sette kroken på døren.

De frivillige måtte ut og skaffe penger for å unngå konkurs, og etter iherdig innsats fikk de samlet inn egenandelen de trengte. Økonomisk hjelp fikk de fra Bergen kommune, Universitetet i Bergen og Studenttinget. Men med pengestøtten fulgte det forpliktelser. Organisasjonsstrukturen ble endret og det ble skjært ned på goder til de frivillige.

– Da ble det en del frustrasjon og sinne blant de frivillige, men vi hadde ikke noe valg. Det gikk seg til, men det var mye følelser og høy temperatur, sier Moberg.

Etter noen måneder roet det hele seg og de frivillige fikk igjen kjenne på det gode miljøet Hulen hadde.

–Først og fremst var det et fantastisk samhold i bunn. Et raust miljø, der folk heiet på hverandre og løftet hverandre frem.

Moberg setter stor pris på tillitten hun fikk, til tross for sin unge alder.

–Vi driver jo en bedrift som omsetter for millioner. Når man får tillitt så tar man ansvaret.

Som frivillig har hun levd og åndet for Hulen i mange år og vært innom de fleste arbeidsområder. Da hun selv fikk stå på scenen med venninnebandet Miss Motor ble ringen sluttet.

–Det var ganske magisk!

En annen konsertopplevelse hun trekker frem er da Seigmen var på avskjedsturné i 1999 og spilte konsert på Kvarteret. 

Vi fra Hulen var jo i harnisk for at de hadde hatt det der. De var jo et Hulenband!

På nachspielet etter konserten ble Seigmen overbevist om å ha en ny konsert. Den ble arrangert i løpet av en uke, denne gang på Hulen.

–Det er et tydelig bilde på hva Hulen kan få til, sier Moberg.

 

–De gjorde rett i å insistere, sier Sverre Økshoff, som er gitarist i Seigmen.


–Hulen er et helt unikt sted, sier Sverre Økshoff. Foto: Sinan Jafan

Han har litt vage minner fra avskjedsturneen, men han er sikker på at det var en fin konsert på Hulen.

– Det som var moro var at både publikum og arrangør var veldig glade for å ha oss der.

Også Seigmen sin første konsert på Hulen har Økshoff litt rustne minner fra, men forteller at de alltid har blitt tatt godt i mot.

–Vi ble så godt tatt vare på i oppstarten og du vil jo ha gode folk i livet ditt. Det ble nærmest som en familiær greie.

Senere i år blir det nok en gang familietreff på Hulen når Seigmen skal ha hele fire konserter i anledning jubileet. Økshoff gleder seg til å komme tilbake og ønsker både gamle og nye publikummere velkommen.

–Det er alltid hyggelig å komme til Hulen, sier gitaristen.

 


–Vi feirer 30-års jubileum og Hulen fyller 50! Det blir en bra fest, sier Sverre Økshoff. Foto:Yngvild Kristensen

 

Nytt millennium, nye muligheter

Torbjørn «Tobben» Årsland (39) er nå kommunikasjonsrådgiver i Discovery Networks. Han begynte på Hulen i 2001, og ble etterhvert leder i styret. Den gode innsatsen til hans forgjengere hadde gitt resultater.

–Det var jo mer ordnede former på den tiden, men likevel en evig økonomisk kamp. Og kampen om oppmerksomheten, spesielt på lørdagskveldene.

Det var venner som overtalte Årsland til å starte som frivillig.

Jeg ble umiddelbart forelsket!

Forelskelsen kom grunnet kombinasjonen av et fantastisk lokale og fantastisk fine folk.

–Hulen har alt en fattig student trenger. Billig øl, gratis konserter og bra folk. Jeg kan ikke forestille meg studietiden uten Hulen, sier han entusiastisk.

Den tidligere lederen mener han kan takke erfaringen fra Hulen for jobber han har hatt i ettertid.

–For meg var det en dannelsesreise og et viktig utdannelsessted. Hulen har hatt mer betydning enn vekttall.


Da Torbjørn «Tobben» Årsland møtte Hulen var det kjærlighet ved første blikk. Foto: Ingerid Medhus.

Årsland sier det er mange artige historier fra tiden på Hulen, som da de satt opp et telt i nedre bar.

–Jeg tror det var en kar som kom rett fra tur og da måtte jo teltet slåes opp. Det var en sånn typisk Hulenting, og ingen vakter som sa noe på det, ler han.

Å trekke frem en konsertopplevelse synes Årsland er vanskelig, men husker kanskje aller best den første Hulenkonserten han var på.

–Det var Dead moon, og jeg falt pladask for hele pakken. Et gammelt ektepar i en skitten rockebule.

Han mimrer også tilbake til en spennende periode med mange bergensband, som Datarock, Casiokids, Magnet og Real Ones. Årsland trekker også frem Madrugada og Seigmen.

–Det var en fin periode for rock, veldig mye gøy!

Hulen har etterhvert en lang merittliste når det kommer til artister som har stått på scenen der. Stevie Ray Vaughan, Ash, Kaizers Orchestra, Bigbang, Minor Majority, Raga Rockers, The Hives, Band of Horses, Susanne Sundfør, Lykke Li, Volbeat og Shining er bare noen av dem.

Einar «Engelen» Englestad (67), altmuligmann og musikkanmelder, har gått på Hulen i 45 år.

Han mener at årsaken til at Hulen har klart seg i 50 år er kontinuitet og høy grad av idealisme.

–Tidligere sa man at Hulen var Nord Europas eldste rockeklubb. Det sier man ikke lenger, det er jo en selvfølge, sier Englestad.


–Hulen er viktig for nye band, sier «Engelen» og viser fornøyd frem både t-skjorte og genser fra Nord Europas eldste rockeklubb. Foto: Ina Romslo Rønning

Musikkentusiasten mener at beliggenhet og størrelse er de største utfordringene for Hulen. Lokalet har plass til 350 publikummere, noe som i følge Englestad begrenser hvilke band som spiller der. Og så er de naturligvis avhengige av å ha nok frivillige til drifte plassen. 

–Studentene har ikke lenger tid til å ha studiet som hobby og Hulen som hovedgesjeft, sier Englestad.

I følge dagens leder ser det derimot ikke ut til at det er mangel på studenter som ønsker å være med for å drive den historiske plassen.

 

50 år med frivillig arbeid


–Hulen er et unikt konsertlokale med både historie og sjel, sier Mehrvan Emami. Foto: Adrian Grindbakken/Studvest

Mehrvan Emami (23) er masterstudent på NHH og leder i styret. Jubileumsåret markeres med store band og artister som har hatt tilknytning til Hulen.

–Samtidig har vi egne interne arrangementer for frivillige og pamper for å feire jubileet.

Emami sier at Hulen har mellom 130 og 150 frivillige og roser alle for ståpåviljen.

–Det er fantastisk at det er så mange som er glade i Hulen og at de er villige til å bruke så mye tid og krefter. Samtidig sier det noe om hva slags kultur Hulen har klart å skape over 50 år.

 

 


Kulturminister Trine Skei Grande. Foto:Kulturdepartementet

En annen som er imponert over innsatsen er kulturminister Trine Skei Grande. I en epost til Bymag sier hun at det ikke bare er alderen som gjør Hulen spesiell.

–Det at Hulen drives på helt frivillig basis, av engasjerte og musikkinteresserte mennesker, er veldig imponerende.

Videre mener hun at det å være engasjert som frivillig er viktig på mange måter, også utover internpriser i baren og å få konserter.

–Det gir deg minner for livet. Venner for livet. Og erfaring du kan ta med deg videre inn i jobb eller studier.

Kulturministeren mener at Hulen ikke bare har vært en viktig kulturinstitusjon for Bergen, men også for resten av landet.

–Det skal man ikke kimse av, sier hun og sender en hilsen til jubilanten:

–Gratulerer med dagen og lykke til de neste 50 årene!

 

Når man snakker om Hulens fremtid er Einar «Engelen» Englestad noe mer tilbakeholden. For de neste ti årene er han ikke særlig bekymret.

–Men hvordan det er om 20 år tør jeg ikke si. Det er jo så jævlig dårlig mobildekning der, sier han og smiler.

Hvem vet, kanskje er det akkurat det fremtidens studenter trenger. Et tilfluktsrom fra den digitale kontakten med omverdenen og den konstante tilgjengeligheten. En plass der man kan være, helt tilstede. For å høre på musikk, danne nye vennskap og sammen skape minner for livet!

 


I det aller helligste: -Jeg er her på grunn av folkene, sier kveldens barleder Victoria Humborstad. Foto: Ina Romslo Rønning.

 


Hulen i generasjoner: –Da min far var i Bergen på 90-tallet var det Hulen som gjaldt, så jeg ville også prøve, sier Vegard Lindtveit (t.h.) fra Kristiansand. Her sammen med Nick Anderson fra Bergen. Foto: Ina Romslo Rønning

 


Stearinlysene er tent i inngangen og kveldens frivillige er klare for å åpne Hulen. Foto: Ina Romslo Rønning.

Etter å ha arbeidet som frivillig på Hulen fra 2004 til 2008 var jeg nylig tilbake for første gang på lenge. Det var herlig å kjenne den karakteristiske lukten backstage og føle dråper fra de gamle dryppunktene i taket. Hulen er litt som en gammel venn man ikke har sett på lenge, man finner fort igjen tonen og alt er som før.

Kilder: Thomas Digervold, Vilja Kjersheim, Sindre Didriksen, Tonje Kaada, Tor Otto Mjelde.