Fotballtrener Ingvill opplevde å bli oversett og forbigått

Publisert:15. mars 2019Oppdatert:15. mars 2019, 22:37
Ingvill Lepsøy, trener for Idrettslaget Bjargs gutter 13-lag.

Ingvill Lepsøy har førstehånds erfaringer med ekskludering og diskriminering mot kvinner i guttefotballen. – Man må være tøff og sikker på seg selv.

Ingvill Lepsøy er trener for gutter 13 i IL Bjarg. I årevis har hun vært engasjert i breddefotballen og fulgt sine gutter gjennom ulike trenerverv. Når Bymag setter seg ned med henne under flomlyset på Bjargbanen torsdag kveld møter vi en dame med mye på hjertet. Hun forteller om en rekke hendelser i løpet av sine år som trener hun gjerne skulle vært foruten.

– Det er ikke enkelt å være kvinne i et så mannsdominert miljø som fotballen er. Fotballmiljøet er ganske tøft.

Allerede i sitt første forsøk på å entre trenermiljøet noen år tilbake støtte Ingvill på diskriminerende atferd, da hun meldte seg frivillig til å bli med i trenerteamet for sin eldste sønn, som den gang gikk i førsteklasse på barneskolen.

– Jeg forsøkte meg som trener for min eldste sønn, men det gikk ikke. De var ikke så mange, så jeg fikk være med, men det tok ikke lang tid før jeg ble utelatt fra samtaler og planlegging av øktene. Jeg ble gradvis mindre med. Jeg følte meg til slutt litt usynlig.

Hun ga seg ganske raskt som trener for laget. Da minstemann skulle begynne med fotball ble hun møtt av en helt annen kultur.

– Alt var annerledes da jeg prøvde på nytt som trener for min yngste sønn. Etter det jeg hadde opplevd første gang var jeg litt usikker, og meldte meg ikke med det første. Men jeg så kjapt at det var fullstendig kaos, og laget hadde en kvinnelig lagleder, så da turte jeg å gå bort og spørre, forteller Ingvill mens hun ler.  

Hvorfor tror du at du ble ekskludert fra den første trenerjobben?

– Jeg vet ikke, jeg fikk ingen signaler. Jeg vet ennå ikke hvorfor.

Etter å ha gjennomført grunnleggende grasrotkurs fikk Ingvill ansvaret som hovedtrener for guttegruppa til sin yngste sønn. Internt forteller hun at alt har gått veldig bra, men i møte med andre klubber og trenere har tonen tidvis vært en annen.

– De ubehagelige opplevelsene har skjedd på utsiden av Bjarg. Gjentatte ganger har jeg opplevd at andre trenere ikke har skjønt at jeg er treneren. De gikk forbi meg til en tilfeldig far som sto i vanlig tøy, selv om jeg gikk i trenerjakke, og hilste på ham i stedet. «Nei jeg er ikke trener, det er hun som er trener». Det skjedde ganske ofte, og jeg ble så irritert. Så jeg ba laglederen skrive spesifikt i MinFotball-appen at jeg var hovedtrener.

– Og så var det noen telefonsamtaler. Jeg snakket med en annen trener hvor vi skulle planlegge litt i forhold til en kamp. Jeg ringte ham og presenterte meg som trener for Kirkevold gutter 10 (sammenslåingsklubben til Bjarg).  Vi snakket sammen en lang stund og ble enige om hvordan vi skulle gjøre det, før han ba meg gå tilbake til treneren og fortelle hva vi ble enige om. Og så sa jeg «men det er jo jeg som er trener». Da ble han veldig perpleks og sa at han ikke har noe imot kvinnelige trenere.

– Vi har ikke så mange å sammenligne oss med

En av de store utfordringene Ingvill forteller om er mangelen på store kvinnelige trenerforbilder. Hun nevner navn som Marit Breivik, Hege Riise og den fiktive karakteren Helena Mikkelsen fra Heimebane, men kommer ikke på noen flere der og da.

Da Ingvill og guttelaget en dag var ferdig på trening, hadde guttene en klassisk diskusjon om hvilke spillere de lignet mest på. Etter å ha sammenlignet seg med spillere som Neymar, Ronaldo, Messi og Harry Kane, foreslo trenerne at guttene skulle velge hvilke trenere de lignet mest på. Da ble navn som Kjetil Rekdal og Jürgen Klopp kastet ut.

– Da de kom til meg ble det helt stille. «Den må vi tenke litt mer på Ingvill», forteller Ingvill lattermildt.


Ingvill er engasjert når hun står på sidelinjen og instruerer de unge guttene.

Men det er heller ikke bare på det øverste nivå at det skorter på forbilder, i følge Ingvill. Hun skulle gjerne ønske at det var flere kvinnelige trenere rundt omkring i breddefotballen også, slik at de kunne utvekslet ideer, erfaringer og tanker i større grad enn de kan i dag.

– Jeg vet om kanskje en eller to kvinnelige trenere i Bjarg utenom meg. Så vidt jeg vet er jeg den eneste på guttesiden, uten at jeg skal si det for sikkert. Det hadde vært fint med noen å se opp til, bli inspirert av.

Mangelen på forbilder og noen å sammenligne seg med, i kombinasjon med mindre behagelige opplevelser, har gjort at Ingvill til tider har tvilt litt på seg selv.

– Det går ut over selvtilliten. Man blir litt var på enkelte ting. Jeg opplevde en gang på et møte at et forslag jeg kom med ble ikke ble tatt høyde for, før samme forslag litt senere fra en mann fikk en helt annen respons.

– Men mamma, det er jo diskriminering?

Et punkt som kom tydelig frem i praten med Ingvill var at det blir snakket lite om hvor viktig det er med impulser fra begge kjønn i fotballen på samme måte som det gjøres i barnehage-, SFO- og skolesammenheng.

– Der snakkes det alltid voldsomt om at det er sunt for barna, uavhengig om du er gutt eller jente, å ha balanserte voksenroller med både kvinner og menn. Det snakker man ikke om i fotballen.

– Da jeg fortalte sønnen min at dere skulle komme i dag, spurte han hvorfor. Jeg svarte at det var for å intervjue meg. Hvorfor det, spurte han igjen. Fordi jeg er kvinnelig trener, og det er ikke så ofte man finner det i guttefotballen. Da ble han oppriktig overrasket, og mente at det er jo diskriminerende.

Hvorfor tror du det er så få kvinnelige trenere i guttefotballen?

– Jeg føler ikke at det menneskelige blir tatt nok høyde for. Det virker å være et større fokus på kurs og hva du har på papiret enn hvor flink du er med barna. Det handler lite om hvor egnet man er som person, det er mest hvem som har lyst og skriker høyest. Når det kommer en høy mann med kraftig stemme og pondus, så kan det hende at kvinner trekker seg litt og blir lagleder eller noe sånt. For det er mange mødre og kvinner som har spilt mye fotball som veldig fint kunne gått inn i en trenerrolle, men jeg tror mange kvier seg litt, man har ikke selvtillit nok.  

– Det hadde nok vært mange mødre som hadde funnet stor glede i å være sammen med barna, alt det gøye vi har på banen og det fellesskapet vi har. Og så tror jeg mange tenker at dette er noe menn gjør. Sånn er det liksom bare.

Ingvill etterlyser også tettere oppfølging fra ledelse og på et høyere plan, slik at kvinner som allerede er inne i miljøet ønsker å bli, og at kvinner som vurderer å begynne ikke møter fordommer og strukturell motstand.

– Jeg skulle ønske at noen tok mer tak i de som vil prøve seg. Høre litt hvordan det går, og om det hadde vært lurt at kvinnelige trenere møtes litt oftere. Sånn type ting.