Vi er heldige vi, som får være deprimerte i Norge

Publisert:6. november 2018Oppdatert:9. november 2018, 15:13
Illustrasjon: Anna Julie Nytrøen Bergesen

Mens nordmenn støtter en -kampanje for depresjon, blir andre torturert og fengslet for samme lidelse.

Du er ikke helt fornøyd med det du ser i speilet. Du føler deg mindreverdig sammenlignet med de rundt deg. Du har ikke like mye energi som du pleide. Du er ikke like interessert i de aktivitetene som vanligvis gir deg glede. Jeg er helt sikker på at mange kan kjenne igjen noen av disse følelsene, i alle fall i en viss grad. Alt dette  er tegn på den psykiske lidelsen vi kaller depresjon.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har anslått at på verdensbasis lider over 300 millioner mennesker av depresjon. I tillegg viser en norsk undersøkelse at 12 % av befolkningen er deprimerte til enhver tid, og nærmere 400 000 nordmenn sliter med depresjon.

Videre har WHO pekt ut depresjon som den diagnosen som koster samfunnet mest, både med tanke på økonomi og arbeidskraft. En fersk rapport fra Lancet-kommisjonen viser at kostnadene forbundet med psykiske lidelser, inkludert depresjon, vil få en få en prislapp på 16 000 milliarder dollar i perioden fra 2010 til 2030. Summen tilsvarer hele 130 000 milliarder norske kroner.

Beste landet å være deprimert i

Harvard-professor Vikram Patel, som selv var med å lede arbeidet på den nye rapporten, mener psykiske lidelser blir grovt neglisjert sammenlignet med andre helseproblemer, og generelt lite akseptert verden over.

Dette mener jeg er stikk motsatt fra den norske normen. Jeg vil gå så langt å si at Norge er det beste landet å være deprimert i.

Her syns jeg det har blitt mindre skamfullt å si at man sliter med depresjon. Det blir nærmest hyllet at man våger å stå fram. For å ta et eksempel ser vi at oftest når folk står fram i ulike medier og deler innlegg på innlegg om hvordan depresjonen har påvirket livene deres, er det mange som skriver i kommentarfeltene under hvor imponerte de er over at de har stått fram, og at de nå tør å si ifra om sin egen depresjonsdiagnose. Det har blitt en -kampanje for depresjon.

Jeg ser ikke noe negativt i dette. Det er bra at nordmenn anerkjenner depresjon som en faktisk sykdom som såpass mange sliter med, og at deprimerte føler de blir ivaretatt av det norske samfunnet. Som et av verdens rikeste land har vi mer enn nok ressurser til å hjelpe.

Vi har psykologer, helsesøstre på barne-, ungdoms- og videregående skoler, leger, hjelpetelefoner tilgjengelige 24 timer i døgnet, NAV som tilrettelegger dersom depresjon skulle føre til uførhet, og så videre. Men kanskje viktigst av alt, så bor vi i et samfunn som anerkjenner og aksepterer at depresjon er et problem som skal tas på alvor.

Det er langt fra tilfellet i andre land utenfor våre landegrenser.

Deprimerte utsettes for grov mishandling

Lacet-rapporten slår fast at mennesker med vanlige psykiske lidelser, inkludert depresjon, blir utsatt for grove brudd på menneskerettigheter verden over.  Eksempler som trekkes fram i rapporten er mennesker med depresjon som blir fengslet, lenket fast, torturert og utsatt for annen grov mishandling.

Det er særlig asiatiske og afrikanske land som trekkes fram, der det ofte ikke finnes konkrete lover mot slik vulgær behandling, eller en god nok samfunnsstruktur som tar hensyn til de som sliter med depresjon.

De 28 professorene og psykologene som har skrevet Lancet-rapporten forteller videre at i mange land er mennesker diagnosert med depresjon ansett som en byrde for samfunnet. De blir nektet fundamentale menneskelige rettigheter, inkludert tilgang på arbeid, utdannelse og andre viktige livserfaringer alle mennesker har krav på.

Ulykkelig = deprimert. Eller?

Til tross for dette klør mange forskere seg i hodet av en fersk rapport som undersøkte vanlige psykiske lidelser verden over. Den viste nemlig at i de vestlige landene rapporteres det om høye nivåer på subjektiv velvære og at majoriteten av befolkningen er lykkelige, men at det også er urovekkende høye depresjonsnivåer. Samtidig viser rapporten at folk i østlige land er mindre lykkelige, men har likevel forholdsvis lave rater av psykiske lidelser.  

For å sette det på spissen: Vi er lykkelige, men deprimerte; De er ulykkelige men ikke deprimerte.

Jeg vil si at dette maler et ganske klart bilde av en populær mening, nemlig at depresjonsdiagnosen brukes for ofte, og at nordmenn egentlig ikke har rett til å klage. Jeg sier ikke at dette er tilfellet, men vi kan ikke akkurat legge skjul på at vi er desidert mer heldige som bor i Norge, tatt i betraktning at vi tilrettelegger for at deprimerte skal føle seg ivaretatt.

Men, penger kan ikke kjøpe lykke. Bare fordi Norge er et rikt land med mange muligheter vil ikke det si at det norske samfunnet er problemfritt. Vi er alle mennesker, og det er menneskelig å bli deprimert.

Vi er alle individer som håndterer motgang forskjellig, og det skal aldri være nødvendig å rettferdiggjøre hvorfor man er deprimert. Det kan inntreffe hvem som helst, i alle aldre, grunnet utallige ulike årsaker.

Når det er sagt syns jeg det er helt essensielt å anerkjenne at vi er faen så heldige som slipper å leve i et land der tortur av deprimerte er et reelt samfunnsproblem.