Popcorn med trippeldrap-bismak

Publisert:7. november 2018Oppdatert:9. november 2018, 13:01
TV-serier om virkelige kriminalsaker har tatt verden med storm. Foto: Ari Spada

Er den enes død blitt den andres brød i høstens TV-trend?

Sesongens serieinntog er i full sving, og over skjermene denne høsten ruller den ene drapssaken etter den andre. TV-serier som handler om virkelige kriminalsaker har lenge vært en trend i USA, og i år følger norske medier etter. Vi benker oss til fortellinger om trippeldrap med popcorn og følger etterforskningen som om det skulle vært The Kardashians.

Suksesser som «Making a murderer» og «Saken Kevin» har opplyst og rystet oss tilskuere med avsløringer om brutale justismord, hvor styresmaktene har utført bevisst manipulasjon av forsvarsløse ofre og hvor interne maktkamper i systemene florerer. Journalister har satt seg inn i bevismaterialet i drapssakene og etterprøvd etterforskning og rettsprosesser hvor hele systemet har totalt kollapset. Avsløringene er sjokkerende og skremmende. Systemer som misbruker makt er kjempefarlig for enkeltmennesket.

True Crime er sånn sett på mange måter helt etter boken når det kommer til pressens viktigste funksjon som den fjerde statsmakt. Journalister skal være vaktbikkjer for de andre maktinstitusjonene i landet, de skal avsløre når det skjer feil og makt misbrukes. De skal være på lag med David i kampen mot Goliat, og i hvert fall hvis Goliat trekker fram revolveren. 

Men det blir problematisk når såkalt kritisk journalistikk også har et stort krav om å skape underholdning. Når virkelige tragedier og brutale mord blir presentert som lørdagsunderholdning for en hel verden. Når diskusjonene om motiv og skyldspørsmål går i kantinene som om det skulle være om helgens episode av Skal Vi Danse. For det handler ikke om boratdrakt, det handler om ekte mennesker som har blitt voldtatt og drept. Og det finnes ekte etterlatte. 

Sekundæreffekten blir at straffedømte får kjendisstatus, og at journalistene baner veien for at disse enkeltmenneskene får åpen scene. Vi syntes plutselig de er interessante nok til å pryde VG’s forside dag etter dag, og vil gjerne booke dem til å holde foredrag, lese bøkene deres, sørge for at kronene ruller inn på kontoen og at det blir mulig å tjene fett på tragedien. Ordtaket «den enes død, den andres brød» har vel sjeldent vært mer treffende.

At True Crime er den nye trenden hos TV-serieskaperne har ført til at en rekke kriminalsaker er hentet fram fra arkivene både i Norge og USA. Mange av sakene fortjener åpenbart å undersøkes, men serieskaperne må passe på å ikke ta på seg rollen som dommernes overprøver og la det bli opp til enhver tilskuer å vurdere skyldspørsmål og vurdere aktoratet som om det var årets påskekrim. Hvis målet er et bedre demokrati, er ikke løsningen anarki. 

Det må være et tankekors at en av de største utfordringene for demokratiene våre i dag er mistillit blant folket til systemene. Verdens mektigste mann forkynner at både pressen og rettsystemene og andre politikere er totalt upålitelige, og vi ser det samme igjen, i større eller mindre grad, i Brasil, i Europa, i vår egen regjering. I fake-news-samfunnet er det en høyst reell fare for at det brer seg en forakt blant folket mot alle autoriteter; mot politikere, mot presse, mot vitenskap. Hvis True Crime-sjangeren skal fortsette å ivareta en viktig demokratisk rolle, må den holde tak i dette målet, og ikke føye seg inn i rekken av lettvint og fordummende samfunnsdebatt som ender ut i forakt og maktesløshet blant folket.