"Mamma, jeg vil også ha angst!"

Publisert:8. november 2018Oppdatert:8. november 2018, 10:31

Jeg har følelsen av at “alle” har angst, og det irriterer meg grønn.

Da Erna Solberg inkluderte psykisk helse i nyttårstalen sin i 2014 jublet jeg. “Yes, det er på tide at vi snakker mer om psykisk helse” tenkte jeg. Nå, fire år senere, er jeg mildt sagt lei. Må vi egentlig fortsette å snakke om psykisk helse? Eller har vi faktisk pratet for mye om det nå?

Hvor enn vi ser finner vi ordet angst. Sophie Elise trekker seg fra Skal vi danse på grunn av sin psykiske helse. Anniken Jørgensen slipper bok der hennes egen angst skildres. Paradise-deltakere får panikk-anfall. Den selverklærte P3-dronningen,Christine Dancke,  har laget en egen podcast-serie som handler om angst. Nrk-tvserien “Jeg mot meg” handler om det.  Kjell Magne Bondevik har angst. The Kardashians snakker om “anxiety”. Når jeg tenker ovet det, så tror jeg ikke det har gått en dag i 2018 uten at jeg har hørt ordet i en eller annen form.  Herregud, jeg får helt angst av hvor mye det prates om angst :P

Det som bekymrer meg er at “angst” er blitt infiltrert i vårt daglige språk. Vi har fylleangst og eksamensangst. Vi får panikkangst når vi våkner opp på søndagsmorgenen og finner ut at vi brukte tusenvis av kroner på øl. Når vinteren kommer får vi vinterdepresjon, og venter bare på sommeren når vi skal “angste” av å gå på stranda i bikini.

Vi har til og med gjort ordet “angst” om til et verb. Angst har blitt til “å angste”. Depresjon har blitt til “deppa”. Det å dobbeltsjekke at ovnen er skrudd av er blitt til OCD. 6-12 prosent av befolkningen har depresjon til enhver tid, men jeg skal banne på at 100 prosent prater om det til enhver tid. Når du googler ordet “angst” får det dobbelt så mange søkeresultat som ordet “vær”.

Er det blitt mer vanlig å snakke om angst enn været i Norge?

Når vi bagatelliserer språket på denne måten kan det føre til at flere ønsker å assosiere seg med angst. Plutselig har angst blitt like kult som å reise til Dubai. Ikke misforstå meg. Å gjøre psykisk helse mer stuerent er jo fint, men det betyr ikke at vi skal gjøre det mer attraktivt. Faktumet at blant jenter i alderen 15-19 år har bruken av antidepressive midler økt med 85 prosent siden 2010 skremmer meg.

Vi må ikke glemme at vi snakker om faktiske diagnoser. Som en psykolog med 7 års utdanning fastsetter. Ikke hvem som helst. Du kan være lei deg. Du kan ha kjærlighetssorg. Du kan stresse før en eksamen. Du kan grue deg til å gå på stranda i bikini. Du kan grue deg til et familietreff fordi du ikke orker small-talk. Du kan ha en dårlig dag, du kan til og med ha en dårlig uke. Det betyr ikke nødvendigvis at du har angst eller deprimert.

I frykt for å sitere en politiker jeg ikke beundrer, i dette tilfellet blir vi nødt til å kalle en spade for en spade. En dårlig dag er en dårlig dag. Eksamenstress er eksamenstress. Angst er angst. Mest av alt handler dette om respekten for de som har angst, og de som har det tøft i hverdagen. Du trenger ikke å sitte på bussen å snakke med vennegjengen om “eksamensangsten” din, for du vet aldri hvem som sitter ved siden av deg som kanskje sliter med angst på ordentlig.

Samtidig som jeg mener at de som har angst, sånn helt på ordentlig, og de som har det tøft i hverdagen, skal få lov til å prate om det. Det er bare viktig at vi vet hva vi snakker om, og ikke selvdiagnostiserer oss like lett med angst som vi gjør med kyssesyken.

Ironisk nok ble dette enda en prat om angst.