Endring i abortloven vil fjerne kvinners rett til å bestemme over sitt eget liv.

Publisert:6. november 2018Oppdatert:9. november 2018, 14:59
Kvinner skal ha rett til å ta abort. FOTO: Mimsy Møller

Kvinner har hatt rett til å bestemme over egen kropp og fremtid, en endring i abortloven vil fjerne denne retten.

Staten ønsker å fjerne abortloven sitt paragraf 2c, muligheten til å ta abort dersom det er stor fare for at fosteret er alvorlig sykt. Ved å fjerne denne paragrafen, fjerner også staten kvinner og familiers rett til å bestemme hvordan de ønsker å leve sitt eget liv.

Antall aborter som utføres er allerede på vei ned, og prosentandelen har sunket i alle aldersgrupper hvert år siden 2015, ifølge tall fra NHI. Hvorfor gjøre et så drastisk tiltak for noe som allerede beveger seg i riktig retning. Hvis noe må gjøres, er det er mange flere bedre tiltak som kan gjøres for å få ned antallet aborter. For eksempel hadde det vært en ide å forbedre seksualundervisningen blant unge, eller gjøre prevensjonsmidler enda mer tilgjengelig enn det allerede er. Det er mange flere mindre drastiske løsninger som kan gi mye bedre resultater enn endringer i abortloven.

Har staten rett til å ta fra folket retten til å bestemme over hvordan de ønsker å leve? Om en kvinne ønsker å ta abort er det som regel av god grunn. Å ta vare på et sykt barn er utmattende både psykisk og fysisk, og krever større ressurser og tilpasninger enn friske barn. I følge den norske mor og barn undersøkelsen (MoBa), som tar utgangspunkt i kvinner som var gravide mellom 1999 og 2008,som har barn med atferdsvansker arbeidslivet og kommer ikke tilbake etter barnet har fylt 3år. Ved å tvinge en kvinne til å bære frem et sykt barn hun ikke ønsker, tvinger også staten livet til kvinnen i en retning hun ikke ønsker, noe som igjen kan få konsekvenser for kvinnens egne psykiske helse.

Vil staten virkelig at et ufødt foster skal prioriteres over kvinnen som bærer på det? Ved å ikke la kvinnen ta abort, ignorer staten kvinnens ønske om å avslutte svangerskapet for å prioritere en klump med celler som enda ikke har blitt liv. Et fremtidig liv som kvinnen ikke ønsker å ta vare på.

Hva om kvinnen ikke vil ta vare på barnet, eller ikke kan? Hva skjer da? Skal barnevernet ta over? Det krever betydelig mindre jobb å bære frem et barn enn å ta vare på det. Spesielt hvis det krever ekstra energi, ressurser og omsorg. Staten kan tvinge en kvinne til å bære frem barnet, men det skal mer til å tvinge henne til å ta vare på barnet på best mulig måte slik at barnet får et verdig liv. For det kan jo ikke garanteres hvis barnet ikke er ønsket. Men dette går faktisk på paragraf 2b; «svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon».

Vil fjerning av paragraf 2c føre til at kvinner må kunne bevise at de ikke har omsorg eller ressurser nok til å ta vare på et sykt barn? Da vil en mulig konsekvens være at en families økonomiske situasjon vil bestemme om kvinnen får ta abort eller ikke. Har familien lite inntekter vil et sykt barn sette dem i en vanskelig situasjon, og kvinnen kan få abort. Motsatt vil en familie med store ressurser ikke få abort, ettersom familien har økonomi til å ta vare på barnet. Det er ikke rettferdig.

Man kan også diskutere livskvaliteten til barnet. Skal barn som er så syke at de må tilbringe livet i rullestol, uten mulighet til å lære å gå eller snakke, bringes til verden selv om foreldrene ikke ønsker det? Eller et barn med Downs syndrom, som krever flere ressurser og omsorg for å ha et godt liv, hvor sannsynlig er det at barnet for det som trengs av foreldre som ikke vil ha det? Staten ser på generelle tall, ikke hvordan hver enkeltindivid har det

I flere av tilfellene hvor barnet er alvorlig sykt, er det store sjanser for at det dør under eller kort tid etter fødsel. Ved å fjerne paragraf 2c, mener staten da at en kvinne må bære frem sitt alvorlig syke barn som hun har fått beskjed vil dø under svangerskapet eller kort tid etter fødsel? Skal alle syke barn bæres frem?

Et av argumentene for endring av abortloven, er frykt for et sorteringssamfunn. Medisinsk fødselsregister viser at diagnostisert på fosteret velger å ta abort. Selvfølgelig er dette triste tall, men det å få et barn med Downs syndrom er betydelig mer krevende enn å få et friskt barn. I følge MoBa hadde mødrene med barn med Downs syndrom varig nedsatt livstilfredshet. Men mange barn med Downs syndrom og familiene deres lever liv med høy livskvalitet, men jeg vil gå ut i fra at mødrene i denne situasjonen valgte å bære frem barnet fordi de ville, og ikke fordi de måtte.

Tidligere tilstander og holdninger i forhold til abort, har vist at de som vil det alltids finner en løsning. Skal vi gå tilbake i tid og la kvinner begynne med heklenåler og kleshengere igjen? Hvis paragraf 2c fjernes, betyr det kanskje at antall lovlige aborter går ned ettersom færre får muligheten. Men som en konsekvens, er det sannsynlig at antall ulovlige aborter går opp. Det er vel bedre at staten har kontroll på antall aborter som blir gjennomført, og at de blir utført under trygge omgivelser? Slik betyr ikke endringen av abortloven nødvendig vis en nedgang av antall aborter, men antall lovlige aborter..

Poenget mitt er at staten ikke har noen rett til å bestemme over en såpass stor del av en kvinne sitt liv, spesielt når hun har hatt retten til å bestemme over det selv de siste 42 årene. La kvinner bestemme over sitt eget liv, la abortloven være i fred.