Denne byen trenger ikke en eneste pizzaovn til

Publisert:7. november 2018Oppdatert:12. november 2018, 14:24
På Lysverket driver Christopher Haatuft en god restaurant med et godt konsept, men prisene er høye.

Mens Oslo og Trondheim florerer i gastronomiske nytenkere, vasser Bergen i halv-dårlige spisesteder uten sjel.

Bergen kan stadig sole seg i glansen av å være best i ting. Vi tar alle nye nedbørsrekorder, produserer musikalske superstjerner og lager nå også verdens beste ost. Vi er best, i alle fall bedre enn Oslo. Den eldgamle boksekampen mellom underdogen Vestland og maktslukeren Østlandet er utrettelig. Et sted i kampen klarer likevel Oslo alltid å slå Bergen; restauranttilbudet. Bergen har et helt elendig restauranttilbud. Vi har ikke strukket en kulinarisk muskel på flere år, og hele matkulturen holder på å gro igjen til fordel for Adams Matkasse og sushi fra Rema 1000.

Det åpnes nye restauranter i Bergen stadig vekk, dessverre er de alle av samme sjanger. Stedet er typisk en pizzarestaurant med stilig interiør og lite sjel. Det virker som eierne av slike restauranter ikke ønsker å gi en spesiell opplevelse, men tjene mest mulig på billige råvarer. Selv om restauranten gjerne vil fronte seg som pizzasted ender de opp med å ha både burger, pasta og til og med biff på menyen. Også restaurantene selv synes de er for dårlige til å tenke innovativt, noe som kommer frem i en ståstedsanalyse av bransjen fra 2016.

Bergens restaurantutvalg er delt i to; du har fine-dining som byr på lokale råvarer og kreativ matkultur, og så har du de billige pizza, burger og asia-fusion stedene. I Oslo spretter det opp et nytt vegansk, mexicansk eller vietnamesisk sandwichsted annenhver uke.  Sammenlignet med hovedstaden er restaurantutvalget i Bergen elendig. Det er også få frokost og lunsjsteder. De stedene som er verdt å gå på åpner ofte ikke før middagstider, og man står igjen bare med en håndfull av alternativer.

Det er nok bakerier til å gi folket sin andel gluten for dagen. Med et slapt salatblad, en svett osteskive og skinke produsert i Sarpsborg lett dandert på et stykke rundstykke runder de fort opp til hundre kroner, med en lunken kaffi på slep. Om man ikke går på bakeri, og heller tyr til tekniske hjelpemidler er det Bryggeloftet og Stuene som scorer høyest i reiseapplikasjonen Tripadvisor. Bergens Tidende ga . Der ikke akkurat noe å skilte med for den økende turiststrømmen vi ser hvert år.

I 2015 ble Bergen utnevnt til en av . Noen av kravene for en slik utmerkelse er at man har matturisme og et mål om et mangfoldig og sunt bymiljø. I rapporten om hvorfor Bergen er en slik by skrives det at ”fersk sjømat er rikelig tilgjengelig i regionen”. Det stemmer sikkert, men den er ikke like tilgjengelig for kundene. Fisketorget er ikke lenger Bergens storhet, men heller en verkebyll bestående av opptinte reker og multer fra i fjor.

I var det Trondheim som ble utnevnt som Norges nye mathovedstad. Med 80 000 færre innbyggere enn Bergen har de langt flere spennende restauranter som utfordrer de seige trønderne. Ingen synes å ville utfordre de brekende Bergenserne. Fôr de med skillingboller og smakløse semi-asiatiske nudler så går det sikkert bra. De som sist pushet grensene på en delvis interessant måte var kanskje Amen Ramen, som etter et knapt år gikk konkurs og måtte stenge dørene. Honnør må gå til Hoggorm hvor de faktisk serverer god pizza, med en visjon om å gi en spiseopplevelse og produsere en vare med velbegrunnede råvarer.

Det er klart at de dyreste stedene i Bergen tilbyr noe for en hver matelsker, men da må man også betale for det. For andelen av befolkningen som ikke er interessert i å betale 500-700kr for en hovedrett med vin er utvalget tynt. Hallaisen, Landmark, Nedre Nygård og Allmuen er noen av de spisestedene hvor man kan få noe annet enn den generiske pizzaen til en sum som ikke gjør at du bruker resten av måltidet på å bekymre deg over privatøkonomien. Av disse er det bare Hallaisen og Landmark som tilbyr lunsj.

I Oslo har for lengst tatt igjen de internasjonale mattrendene. De har mathaller, foodtrucks, et bredt utvalg i restauranter med autentisk etnisk mat. Matkulturen speiler en vilje til å tenke interkulturelt og moderne. Restaurantutvalget er ikke bare en luksus når man skal velge hvor man vil legge igjen pengene, men en viktig hjørnestein i å bygge et levende og yrende byliv. Om man legger igjen penger på mat i et strøk, er sannsynligheten stor for at sedler vil falle på de nærliggende forretningene og.

Bergen har i mange år fremstått som en internasjonal by. Med sin beskjedne bykjerne kompenserer den mesterlig med et rikt kulturliv, som en annerledes stemme innenfor kunst, litteratur og musikk. Det er en by hvor studentene preger bybildet og debatten, som holder den frisk og ung. Byen har villet være en by i verden i stedet for en by i Norge. Mattilbudet må også representere et ønske om å være i verdensklasse . Nye restauranter er ikke bare noe som må til for å krydre tilværelsen for turister eller tilfredstille den voksende instagram-generasjonen, men også noe som vil løfte byen til nye høyder. Om byen vil fortsette å vokse må matkulturen også berikes og utfordres.