Bestem deg!

Publisert:8. november 2018Oppdatert:9. november 2018, 10:54

Ifølge SSB er det færre enn fire eller ingen som heter Vinglepetter i Norge. Skal jeg gjette tipper jeg det reelle tallet er null. Det skulle man ikke tro når det kommer til fotballsupportere.

 Den siste tiden har diskusjonen rundt manager Jose Mourinhos fremtid i Manchester United gått heftig, både i media og blant supportere. Alle har en mening. Det er greit. Jeg har selv en mening, og er uenig  med mange. Det er greit. Noen mener han bør bli, noen mener han bør få sparken, og en del sitter på gjerdet. Det er greit. Det som derimot irriterer meg, og jeg mener ikke er greit, er alle de som fra dag til dag skifter mellom å ønske at han blir og å ønske at han skal få fyken.

Før kampen mot Newcastle sjette oktober var nesten alle innstilt på at Mourinho var ferdig. United hadde hatt en fryktelig sesongstart og kom fra et pinlig 3-1-tap mot West Ham. Jeg følger med på mange supporterforum, og mange av de som tidligere var for Mourinho hadde nå snudd. Han måtte vekk. Etter ti minutter lå United under 2-0. Mot Newcastle, et av ligaens soleklart dårligste lag. På hjemmebane. Første omgang er noe av det verste jeg har sett i min tid som supporter. I drøyt femten år har jeg fulgt United. Alle tror Mourinho er ferdig. I andre omgang snur United og vinner 3-2. Samtidig som United snur kampen, snur også mange supportere. Mange av de som var klokkeklare før kampen på at Mourinho måtte sparkes, var nå positive igjen. Etter én god omgang! Mot et av de dårligste lagene i ligaen.

Det er dette som irriterer meg. Kampen mot Newcastle var Mourinhos offisielle kamp nummer 131 som manager for Manchester United. En av verdens største fotballklubber. 131 kamper altså, og folk endrer mening etter 45 ålreite minutter. Manchester United har spilt litt i underkant av 120 000 minutter med Mourinho bak roret. Da er det for meg uforståelig at 45 av disse skal danne inntrykket til mange.

En av mine bedre kompiser er av denne typen. Før kampen sa han at nå måtte Mourinho gå. Det samme sa han i pausen. Etter kampen var han i ekstase, og mente Mourinho måtte bli. Hvor er perspektivet?

La meg ta en søkt sammenligning. Fotballsupportere elsker å snakke om hvor mye klubben betyr for dem. På Old Trafford, Manchester Uniteds hjemmebane, henger det sågar et banner der det står «United, kids, wife. In that order». Så kanskje er ikke følgende sammenligning så søkt likevel.

Barna dine går i en barnehage. Sjefen i barnehagen har null kontroll. Det er skittent der, og de voksne klarer ikke å holde styr på barna. I tillegg snakker sjefen i barnehagen dritt om barnet ditt til andre foreldre. Og det har foregått over lengre tid. La oss si barnet ditt har gått i barnehagen i litt over to år. Det har aldri vært superbra der, men det har vært greit. De siste månedene har det vært helt jævlig. De siste dagene, enda verre enn det igjen. Så du bestemmer deg for at nå er det nok. Hit skal ikke barnet mitt tilbake. Når du henter i barnehagen, for det du tenker er siste gang, ser du en positiv forandring. Ikke noe voldsomme greier, men barnehagen ser ut som et minimum av det man kan forvente. Ville du forandret fullstendig mening da? Tenkt at «næmmen her var det jo flott, her kan barnet mitt være en stund til!». Jeg tipper nei.

Sammenligningen er kanskje drøy, men er det en ting fotballsupportere liker er det å være drøye og overdrive. En del av dem sier tross alt at klubben er viktigere enn kone og barn. Og Manchester United har føltes litt som en barnehage den siste tiden. De siste årene egentlig. De personene jeg snakker om er som de jævlig irriterende foreldrene på foreldremøtet, som ikke klarer å holde kjeft, og som er umulig å diskutere med. For hvordan diskuterer du egentlig med en som snur kappen etter vinden så fort det kommer et lite vindkast den ene eller andre veien? Min erfaring tilsier at det er på grensen til det umulige.

Disse menneskene finnes selvsagt over alt i samfunnet ellers også, men jeg opplever at det er mange av dem i fotballsupportermiljøet. Kanskje er det et resultat av at følelsene tar overhånd, og at man ikke klarer å tenke lenger enn det som akkurat har skjedd. Og er det en ting vi aldri må miste fra fotballen er det følelsene. Men please, neste gang, ta deg litt tid til å tenke gjennom ting. Sett ting litt i perspektiv. Så kanskje vi kan diskutere vi også. For jeg elsker å diskutere, men å diskutere med vinglepetterne der ute har jeg fått nok av.

Min drøm er at vi kan lage et system der disse får navnet Vinglepetter, eller i det minste blir påtvunget det som mellomnavn. Da vet man i det man møter en person eller ser navnet i et kommentarfelt at her er det bare å holde seg unna. For enkelhetens skyld kan gjerne barna deres få samme navn. De blir sannsynligvis av same ulla. Her må det statlige kjenne sin besøkelsestid.

Så folkens, ha de meningene dere vil, men vær så snill, tenk litt grundig gjennom ting før dere kaster dere inn i en diskusjon. Det hadde gjort ting så mye mer behagelig for oss alle. I Norge er det fire eller færre som heter Vinglepetter. Hadde det vært opptil meg hadde tallet vært flere tusen.