Ærlighet uten konsekvenser?

Publisert:7. november 2018Oppdatert:8. november 2018, 11:29
Podkast-sjangeren vokser stadig i popularitet. Men hvor går grensene for hva man kan fylle dem med? FOTO: Jason Rosewell.

Når du inntar podkaststudioet, og avgir rapport fra siste bransjefest, eller har forberedt en sint monolog om regjeringens siste forslag, er det faktisk en mulighet for at innflytelsen du får gjennom mikrofonen din, påvirker tusenvis av nordmenn.

Se for deg dette: du får ditt eget lille studio, og din egen mikrofon. Innenfor disse fire veggene er det du som er sjef. Du kan si omtrent akkurat det du vil så lenge du har denne mikrofonen foran deg. Slå deg løs. Vær ærlig. I studio skal du få snakke nærmest uavbrutt om hva du har sett og lest og opplevd.

Fortell om hverdagen din. Fortell om konfliktene i ekteskapet ditt, hvis det er det du vil. Snakk om hvor dårlig forelder du føler at du er. At du glemte å ta med regntøy i barnehagen.

Fortell om menneskene i livet ditt. Nærmeste familie, så vel som kollegaer. Og hvert fall hvis du er et noenlunde kjent navn – da er det jo spesielt interessant å høre om kollegaer og folk i bransjen din. Festreferater skal du ikke holde tilbake. Hvem sa hva, drakk hva, danset med hvem. Hvis du trenger litt inspirasjon til hvordan du kan angripe temaetikken, kan du bare sjekke ut den VG-produserte podkasten Harm og Hegseth.  

Du skal få male et bilde for lytterne om hvem menneskene rundt deg er, selv om de ikke får muligheten til å fortelle sin side av saken. De må bare tåle å bli avkledd, fordi du har valgt å kle av deg. Har du glemt å spørre dem om tillatelse på forhånd? Ikke stress det! Du forteller jo bare om livet ditt. Hva de har gjort mot deg og hvordan deres tilstedeværelse i ditt liv har påvirket deg handler jo ikke om dem!

Og er det så farlig om du slenger litt dritt om andre i det offentlige rom? Alle baksnakker jo hverandre uansett. Det er jo bare sånn samfunnet vårt er. Det er ikke din feil. Eneste forskjellen er at din baksnakking og ditt sladder kan lyttes til av alle og enhver. Pytt sann. Tusvik og Tønne har uansett lansert mobbing i podkast-sjangeren, og de gjør det jo ganske så bra, så ikke stress det.

Fra studio ditt skal du også få være samfunnskommentator, hvis det er det du ønsker. Du skal få idioterklære, svartmale, forherlige, eller umyndiggjøre de du vil, og det beste er at du kan få gjøre det basert på din egen mening. Politikere, kjendiser, familiemedlemmer – du kan velge og vrake.

Luft gjerne din politiske aggresjon. Del dine tanker om nyhetsbildet, om politikk, om debatter som foregår i det offentlige rom. Det er ikke så farlig hvordan du oppsummerer sakene, om din gjengivelse er korrekt eller ikke. Det er heller ikke så nøye at du gjør rede for hvor du finner faktaene dine. Påstander du slenger ut om hvordan ting er eller ikke er, er jo bare din mening. Hvis folk oppfatter det som faktuelt, og dermed får feil inntrykk av en sak, er det bare fordi de ikke forstår sjangeren din.

Og slapp av, ingen kommer til å spørre om å få se kompetansebeviset ditt. Erfaring fra og kunnskap om felt du uttaler deg om er det ingen som bryr seg om her. Meningers mot er det som teller. Du har da aldri hevdet at du skulle være noen ekspertkommentator!

Men noen ting burde du likevel tenke nøye gjennom. Det er nemlig slik at det du deler kan få konsekvens for andre. Ja, du leste riktig.

De norske podkastene med flest lyttere har gjerne mellom 200.000 og 300.000 lyttere hver uke. Det betyr at alt du sier i ditt trygge studio, har potensiale til å nå en folkemengde på størrelse med Bergen kommune. Og er det én ting historien har lært oss, så er det det at overbevisende mennesker som kringkaster sine meninger kan få enorm påvirkningskraft.

Selvfølgelig blir det for enkelt å si at mottakerne av budskapet ditt sluker det rått. At lytterne er uten evne til å reflektere på egenhånd. Og ja, så har du kanskje lest deg opp på politikk. Ja, så kjenner du kanskje en del folk i bransjen du omtaler. Men jo mer kjennskap og kunnskap du har til det du forteller om, jo større ansvar har du for å ta hensyn til at lytterne vil ta det for god fisk.  Lyttere må være kritiske til det de hører, ja, men lander du på topplisten for podkaster i Norge kan det være greit å anta at hvert fall den mest ivrige fan-gruppen vekter meningene dine tungt.

Velger du å ytre deg i en podkast som kan lastet ned av alle og enhver, inviterer du dine lyttere til å mene, tenke og resonnere som deg. Du inviterer dem inn i en versjon av Norges offentlighet som du selv skaper.

Men fortvil ikke! Blir dette ansvaret for tung, kan du jo alltids trekke kortet om ytringsfrihet. Det trumfer det meste av drittslenging, unøyaktighet og sladder. Å lage podkast hvor du har monopol på sannheten kanskje bare å praktisering dine rettigheter som moderne nordmann.