Utilstrekkelig hjelp ved voldtektssaker

Publisert:26. september 2018Oppdatert:27. september 2018, 15:36
To år etter overgrepet, sliter Maria (25) fremdeles med konsekvensene.

- Det kan oppleves som et nytt overgrep, sier Kathrine Aamodt, faglig veileder ved SMISO Hordaland.

Antall voldtekter har økt jevnt og trutt siden 2004, viser SSB sin statistikk. Behandlingstidene for voldtektssaker virket å bli lengre. I 2011 skrev Aftenposten, at disse tallene hadde derimot ikke ført til en økt satsing i politibemanning.

Maria ble voldtatt i 2016. I nesten to år har hun kjempet for å få saken sin til retten ved hjelp av en haug av meldinger mellom henne og tiltalte, vitneuttalelser og legeuttalelser. Men politiet henla saken om og om igjen på grunn av utilstrekkelig bevisbyrde.

Maria står ikke alene. Det sies at de fleste voldtektssaker ikke blir anmeldt i det hele tatt, men det finnes mange tilfeller som antyder at selv om ofrene tør å kontakte myndighetene, er hjelp ikke garantert.

- Det finnes minst én rapport som viser at henleggelsesprosenten på anmeldte voldtekter er rundt 80%. Vår erfaring i møte med brukere av SMISO som har opplevd voldtekt, er at det er høy henleggelsesprosent, sier Kathrine Aamodt, faglig veileder ved Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) Hordaland.

DIXI Ressurssenter mot voldtekt har opplevd en lignende trend de siste årene, dette kommer frem i deres epost korrespondanse med Maria.

 

Følelser av maktløshet

Helt fra begynnelsen følte Maria seg urettferdig behandlet. Hun gjorde alt som burde gjøres. Det første var å ta seg til en kroppslig undersøkning hos Livskrisehjelpen, som er Bergen Kommune sin tjeneste til å hjelpe mennesker i akutte livskriser.

- Jeg tror det første sykepleieren spurte meg var, hva jeg hadde på meg og hvor beruset jeg egentlig var.

Etter en stund ble hun tildelt en advokat fra kommunen. Men sakens fremdrift var langsom.

- Jeg hadde ikke hørt noe fra advokaten min på flere måneder, så jeg skrev en epost til henne. Jeg fikk tilbake et automatisk svar, der det sto at hun hadde fødselspermisjon.

Maria mistenker at advokaten hadde glemt saken hennes. Hun ble tildelt en ny advokat, men dette påvirket ikke behandlingstiden.

Omtrent et år og mange klager senere, konkluderte politiet med at saken skulle henlegges permanent på grunn av manglende bevis. Den tiltalte hevdet sin uskyld og til slutt handlet det om hennes ord mot hans.

Aamodt kjenner til mange slike tilfeller.

- Det er sjelden vitner, og sovevoldtekter/festrelaterte voldtekter kan være vanskelig å bevise. Bevisbyrde handler blant annet om tekniske spor. 1 av 3 som oppsøker et voldtektsmottak kommer ikke umiddelbart etter en voldtekt, men kanskje flere dager etter. Da har eventuelle tekniske spor oftest forsvunnet, sier hun.

Å få rettferdighet var alltid motivasjonen bak Marias kamp. Dette ledet henne til å kontakte forskjellige medier i håp om å få kaste lys på situasjoner som hennes.

Men når Maria ba om filene sine fra advokaten, ble advokaten sint.

- Hun skrek og ble skikkelig arg. Hun sa at det ikke kan skrives slike artikler som kritiserer politiet, forteller Maria.
 


- PTSDn påvirker så mange aspekter i livet mitt. Den har endret hvordan jeg tåler ubehaglighet, på jobb såvel som i sosiale situasjoner, forteller Maria.

Alarmerende tall

Statistikken antyder at voldtekter har blitt mer hyppig i de siste årene. I løpet av de siste 13 årene har antallet økt med 83%: fra 1260 voldtektssaker i 2004 til 2308 i 2017, ifølge SSB.

- Det er viktig å se situasjonen i sammenheng med økende fokus og åpenhet rundt voldtekt, også de som skjer i nære relasjoner og som tradisjonelt har vært vanskeligst å anmelde. Om det er en reell økning i antall voldtekter i Norge, eller om økningen hovedsakelig består av at flere tør å anmelde, sier tallene ingenting om, påpeker Aamodt.

I 2011 skrev Aftenposten at denne økningen imidlertid ikke har påvirket satsingen fra politiet sin side.

- Politiet har svært mange oppgaver, og økningen i politiets ressurser har ikke økt proporsjonalt med antall anmeldelser, tror Aamodt.

Politidistriktet i vest har ikke sine egne tall på voldtektssaker, men Tore Salvesen, politiinspektør og seksjonsleder, har ingen grunn til å tvile på statistikken. Derimot bekrefter han at det kan finnes mange forskjellige årsaker til slike tall. 

- Det er svært vanskelig å vite hvor store mørketallene innen dette feltet er. Men jeg mener befolkningen har fått økt tillit til oss og derfor anmelder flere saker i dag enn før. I tillegg er folk generelt mer opplyst og sier oftere ifra når de blir urettferdig behandlet eller blir utsatt for så alvorlige forhold, forteller Salvesen.
 

Grusomme ventetider
Politiet i vest vil avkrefte påstanden om at politiet ikke har satset på behandling av det økende antall anmeldte voldtekter.

- Vest politidistrikt opprettet i 2016 et prosjekt som skulle jobbe ned restansen på voldtekssakene - den såkalte Voldtektsgruppen. De var i utgangspunktet bemannet med ca 10 personer. Jobben ble en suksess og arbeidsmetodikken er implementert i linjen. Så Vest politidistrikt har satset på dette.

Men lange ventetider for å få saken behandlet fortsetter å plage ofre.

- Dette er svært vanskelige saker å få bevist utover enhver rimelig tvil, som det heter. Det er ofte påstand mot påstand. Men jeg tror ikke tallet er langt unna sannheten. Det tar lang tid først og fremst fordi det tekniske arbeidet er arbeidskrevende. Det utføres mange forskjellige biologiske prøver som sendes til laboratorier for undersøkelse, som tar svært lang tid, sier Salvesen.

- En etterforsket sak, uansett hvilken, er langt mer ressurskrevende i dag, enn bare for noen år siden. Dette skyldes i stor grad, at det stilles strengere krav til bevisførselen i dag en det gjorde før. Politiet må etterforske mer, avhøre flere personer enn før.

 

Psykiske konsekvenser

Nå er den lange og krevende prosessen over for Maria. Men hendelsen er langt fra å være begravet og glemt. Traumene førte til flere problemer. Sovetabletter og angstmedikasjon har vært en del av Marias liv siden hendelsen, og antidepressive ble også foreskrevet.

- Konsekvensene av å oppleve at en ikke får hjelp etter en voldtekt, kan for noen oppleves som et nytt overgrep. Det er mye skam og frykt for å ikke bli trodd som følger i kjølvannet av en voldtekt, sier Kathrine Aamodt.

- “Victim-blaming” er etterhvert blitt et begrep og faguttrykk som omhandler nettopp hvordan enkeltpersoner, systemer, eller samfunnet generelt overfører deler av ansvaret for ugjerningen på offeret selv. eks. “hun var for full”, eller “hva hadde du på deg”, “du burde vite bedre enn å gå på det nachspielet alene”, fortsetter Aamodt.

Som en konsekvens av den lange, slitsomme prosessen, ble Maria også diagnosert med PTSD. Psykologen hennes noterte, at mistilliten til politiet og myndighetene spilte en rolle i dette.

- Det, å ikke bli trodd, trigger min PTSD. Jeg stoler ikke på systemet i det hele tatt, kritiserer Maria.

Etterpå søkte Maria om voldsoffererstatning for blant annet behandlingsutgifter og oppreisning for fysisk og psykisk krenkelse. Men denne prosessen har heller ikke gått uten noen vanskeligheter.

Dokumentet fra Kontoret for Voldsoffererstatning som listet ytterligere informasjon som krevdes fra Maria hadde blitt sendt til advokaten. Men ikke før én dag før leveringsfrist, mottok Maria dokumentet fra advokaten.

- De ba ikke om unnskyld eller noe. Generelt sett så var kommunikasjonen fra deres side håpløs og til og med navnet mitt ble skrevet feil flere ganger, sier hun misfornøyd.

Det verste var uansett å føle at myndighetene og gynekologen, som først behandlet Maria, kontinuerlig tvilte på det Maria sa. At “hun kanskje hadde villedet mannen og la ham anta at det var greit”, ble nevnt under prosessen. At saken ikke ledet til noen konkrete lovlige konsekvenser, bekreftet også følelsen, at Maria selv kanskje hadde gjort noe feil.

Nå venter hun på beslutningen fra Kontoret for Voldsoffererstatning.

- Det tar sikker noen måneder igjen til jeg får høre fra dem.

På tross av at statistikk viser at sjansene til erstatning lave, håper Maria, at beslutningen blir positiv. For henne, skulle det bety, at det i alle fall finnes noen som tror på det hun sier.


 

Navnet på ofret ble endret.