Kan vi hjelpe alle?

Publisert:20. september 2018Oppdatert:23. september 2018, 13:23
Debattpanelen på det Akademiske Kvarter forrige uken.

Nesten to millioner mennesker har ikke tilgang til essensielle medisiner, ifølge World Health Organization.

Øverst: Line Walen, seniorrådgiver hos LMI. Foto: LMI Nedanfor: Embla Mathiesen, leder hos Changemaker. Foto: Changemaker

Mens pasienter rundt om i verden dør av behandlingsbare sykdommer på grunn av manglende tilgang til medisiner, tjener legemiddelindustrien høye summer.

Forrige uken arrangerte Studentersamfunnet en debatt på Det Akademiske Kvarter. Det het “Medisinprofitt på blå resept”. Deltakerne i panelet var Line Walen, seniorrådgiver hos Legemiddelindustrien, som ble utfordret av Embla Mathisen, leder i Changemaker Norge. I tillegg bidrog Jostein Sandvik, avdelingsdirektør i juridisk og internasjonal stab i Patentstyret og Baard-Christian Schem, fagdirektør i Helse Vest RHF, til debatten med sine ekspertise.

Utgangspunktet for debatten hadde Studentersamfunnet beskrevet slik: “De fleste er enige om at legemiddelindustrien er helt nødvendig for tilgang og utvikling av medisiner, men mener også at den krever for mye penger. Er det riktig at legemiddelindustrien skal kunne sette prisene så høyt de vil, når medisiner er livsviktig for mange?”

 

Tydelige problem, vanskelige løsninger

- Hvert trettiende sekund dør noen i verden av at de ikke får essensielle legemidler, sier Embla Mathisen fra Changemaker.

Hovedproblemet er åpenbart; Utvikling av medisiner er utrolig dyrt og forskningen som inngår i utviklingen er langvarig - opp til 15 år. Bedriftene som driver med å finne medisinske løsninger på sykdommer, trenger mye finansiering og vil sette høye priser på produktene sine for å garantere avkastning for arbeidet sitt.

Men det er ofte veldig lett å finne problemet, og vanskeligere å finne løsninger, som Line Walen påpekte til motdebattanten sin.

- Alle er avhengige av å få finansiering, forklarer hun.

Derfor finnes det hovedsakelig større motivasjon for utvikling av legemidler som selger best. Dette vil være medisiner utformet til “hvite menn som pusher femti”, spøker Embla Mathisen.

- Nå setter jeg jo det på spissen, leer hun.

- Men det er de, Viagra for eksempel, som selger best.

 

Hva definerer prisene?

Priser dannes i møte mellom kjøper og selger.  

Dessuten er det satt tre prioriteringer i Stortinget som skal tas hensyn til:

Hvor mye helsegevinster som fås? Hvor mye koster det å nå disse helsegevinstene? Og ikke minst: hvor alvorlig er sykdommen?

Mange medisiner i norske markeder kommer også fra internasjonale bedrifter.

- De kommer med sine priser og så kan vi si, hvorvidt vi i Norge synes prisen er akseptabel. Det er en forhandling, sier Walen.

Men hvis prisen på legemidlet er såpass lav at den utelukker profitt til bedriften, så blir det ingen handel.

Baard-Christian Schem fra Helse Vest understreker, at legemiddelindustrien er som en hvilken som helst annen industri, der produktene selvfølgelig skal selges til den maksimale prisen. De selges heller ikke til land som trenger de mest, de selges til land som betaler mest.

- Og det gjør et medisinselskap, og det gjør legeindustrien. Og dette er ingenting å klage på. Det er det private næringslivet.

- Vi møter en industri, som priser maksimalt for å kunne betale maksimalt til sine aksjonærer og sin drift.

Så er det også et faktum at mer sjeldne sykdommer har dyrere medisiner. Jo færre personer vil kjøpe medisinen, jo færre er det som skal dele kostnadene.

Mathisen løftet og opp et annet kontroversielt tema, nemlig den kostbare markedsføringen som mange legemiddelbedrifter satser mye penger på. Det er et relativ kjent faktum at bedriftene bruker mye penger på å overbevise legene til å velge å utskrive deres medisiner fremfor andres. Bestikkelser bytter hender i form av dyre middager og uskyldige gaver.

- Dette er penger som ikke har noen helsegevinst. Dette er penger som de bruker for å konkurrere mot hverandre, sier Mathisen.

Men Walen påpeker at dette ikke er hele sannheten. Slike middager og møter er også nødvendige for å kunne utdanne leger om riktig bruk av medisinen. Hun påstår at disse møtene er mye mer enn bare markedsføring og reklamer.
 

Komplekse problemer

For å beskytte prosjektet, kjøper forskerne en patent på det.

Patentene beskytter immaterielle produkter, så som funn i legemiddelindustrien. Samtidig gjør patentene det ulovlig å kopiere resepten.

Dette er problematisk når det gjelder anskaffelse av essensielle legemidler i fattige land, som sjelden har råd til å kjøpe dyre medisiner ofte eid av store korporasjoner.

- Vi alle ønsker at de som trenger det, får tilgang til medisiner. [Men det finnes] ingen som tar sjansen på å utvikle en medisin hvis man ikke får en patent som et grunnlag, som et håp om å kunne tjene tilbake kostnadene, forklarer Walen.

Manglende evne til å innkjøpe sertifiserte og trygge medisiner har ledet til et helt annet og svært stort problem. Legemiddelmarkedet på internett har eksplodert. Mange tyr til å bestille billige falske medisiner på nett, hvilket har ledet til flere dødsfall.

Monopoltrenden, som har overtatt mange industrier i verden, rammer også legemiddelindustrien.

Store multinasjonale bedrifter som Pfizer, Roche og Sanofi, kjøper fort mindre farmasøytiske bedrifter før det blir noe konkurranse mellom dem.

Monopolene i sin tur trykker ned lønner, forhindrer konkurranse og hever opp priser.
 

Mulige løsninger

Mathisen mener at universitet burde være strikte i etikken sin når det gjelder videresalg av forskningen sin.

- De kan jo sette striktere krav, og si, at vi ikke selger denne til dere, hvis ikke dere godkjenner at andre kan lage kopier av dette.

Walen og Schem virket imidlertid ikke å være enige om at dette var et realistisk forslag.

Et alternativ kunne være offentlig finansiering. Staten, eventuelt andre offentlige myndigheter, kunne muligens finansiere forskning og utvikling uten å trenge avkastning.

- Men erfaringen viser dette å være vanskelig, sier Walen.

Det har vært forsøkt. WHO har lenge jobbet med dette og har forsøkt å fremme samarbeid mellom private og offentlige sektorer.

Global Fund to Fight AIDS og Vaccine Alliance er eksempler på finansiell støtte rettet mot fattige land. Det er imidlertid beregnet, at 70% av verdens fattige i dag bor i mellominntektsland, som nå er utsatt for å miste kvalisifikasjonskriteriene for støtten - selv om behov for medisiner fortsatt er stort.

Det har vært et demonstrasjonsprosjekt som tillatt mindre bedrifter å utvikle kvalitetsprodukter mot sykdommer som er hyppige hos de fattige, og konkurrere mot de store multinasjonale bedrifter. Initiativet mislyktes på grunn av utilstrekkelig finansiering.  

I 2008, lansertes ‘The Access to Medicine Index’, som skal observere verdens 20 største forskningsbaserte farmasøytiske bedrifter, og holde dem ansvarlig for å gjøre produktene sine mer tilgjengelige i lav- og mellominntektsland.

Men på tross av alle tiltakene fortsetter mange i verden å lide av plager som kunne vært behandlet. Det virker som at så lenge som legemiddelindustrien er dominert av private bedrifter, og er administrert med dollartegn i øynene, kommer ikke noen betydelige endringer til å skje.

“Skal stater blande seg inn for å kompensere den manglende tilgangen til legemidler og vaksiner?” spør WHO på nettsiden sin.

Hvis ikke betyr det at det høye antallet fattige mennesker som befinner seg i land med voksende økonomi, rett og slett må sørge for seg selv.