IKKJE PUBLISER! BEDRE KÅR

Publisert:1. desember 2017Oppdatert:1. desember 2017, 12:56

Nesten 10% av Norges befolkning ligger under fattigdomsgrensen. Sølvi Jonstad hjelper disse.

Det er en kald og regntung torsdags morgen i november. To kvinner sitter i forsetet av en sliten, gammel varebil. De har akkurat hentet et lass mat hos matsentralen, og bagasjerommet i varebilen er fylt med kasser med mat. Pålegg, julepølse, yoghurt, brød, boller. Alt skal deles ut i løpet av dagen.  

– Folk har gjerne nok med seg selv, sier Sølvi Jonstad med blikket godt festet på veien foran seg.

Mat og klær

De er på vei til Felleskjøpet for å hente en pose med klær en kvinne donerer etter at de ble for små for hennes egen datter.

– De blir skeptiske og leie av å bli spurt om penger.

Hun er grunnlegger og administrator i gruppen ”Bedre Kår” på Facebook, som jobber for å gi en håndstrekning til folk og familier som sliter. Med seg har hun Silje-Elin Twesten. De to fokuserer på at folk skal donere klær, ting og mat de selv ikke har bruk for lenger, ikke penger. Gruppen er ikke registrert i Brønnøysundsregisteret som frivillig organisasjon, men Sølvi håper å få til dette i nær framtid.

– Folk vil heller se at deres barns klær blir brukt av andre. Jeg synes ikke det er riktig at folk skal sponse andre. Vi vil ikke utnytte noen, forklarer hun.

Bruk og kast-samfunnet

Maten de deler ut hver torsdag er mat som uansett hadde blitt kastet av butikkene. Matvarer som er på vei til å gå ut på dato, som er skadet eller feilmerket, men fortsatt fult spiselige. Klærne har blitt donert av familier som ikke lenger har brukt for dem. Klær som har blitt for små, som aldri har blitt brukt, tøy med merkelappen hengende på fremdeles.

– Vi lever i et bruk og kast-samfunn som ikke ligner grisen, kommenterer Silje-Elin.

Gjennom Bedre Kår kommer alt til nytte, hos de i samfunnet som trenger det aller mest. Sølvi anslår at siden oppstarten i 2015 har de hjulpet godt over 100 familier. De fleste er i knipe, men det er også de som kommer igjen og igjen. Familier der pengene rett og slett ikke strekker til, enten som følge av akutt sykdom, gammel gjeld, samlivsbrudd eller andre faktorer.

– Det er mange som kjenner på skam over å ikke strekke til, sier Sølvi.

Bedre kår

En tid var hun i Hjelperne, en lignende gruppe som deler ut mat, drikke og klær ved Strax-huset, og var også aktiv i Gateomsorgen og Kveldsvakten en periode. Etter hvert ville hun gjøre noe selv, og startet Bedre Kår.

– Jeg ville ha et enkelt og greit navn. Ikke ”hjelp til trengende folk i Bergen og omegn,” noe kort og lett å huske. Da ble det Bedre Kår.

Sølvi og Silje kjører til en studentby et stykke utenfor byen og går ut av bilen. Motoren går. Silje tar seg en røyk og Sølvi ser gjennom sekken med klær. Hun har selv en datter på 9 år og håper hun kan finne noen klær som passer henne. Silje finner frem en pose og tar med seg en del mat hjem til seg selv. Det er kaldt, og frosten rekker å trenge seg helt inn til benet i løpet av den korte tiden det tar før en voksen kvinne kommer traskende ned veien mot oss i ull-labber og sandaler.

– Hei, roper Sølvi, og vinker henne nærmere.

Terskel

Kvinnen, som ønsker å være anonym, er alenemamma for to og studerer. Det er vanskelig. Sølvi hilser og Silje åpner bagasjerommet for å finne vise hva de har med seg i dag. De er imøtekommende og hjelpsomme, prater om vær og vind og varene. Damen er forsiktig, tripper rundt bilen. Silje må nesten trykke varer opp i hendene hennes.

– Det er litt vanskelig. Det er godt at det ikke går så mange forbi, sier kvinnen.

Sølvi og Silje pleide å levere på kvelden, da det var mørkt. For å få timeplanen til å gå opp begynte de å dele ut mat på dagen i stedet.

– Det var bedre om kvelden, det er litt ekkelt det her, og da det var mørkt var det enklere å skjule det, sier kvinnen.

Hun forteller at hun fant Silje og Sølvi på Facebook. Hun sier at hun var på jakt etter noe eller noen, hjelp. Hun hadde ekstra dårlig råd en periode, livet var kaos. En stund fikk hun mat hver uke, nå er det sjeldnere.

– Det er klart det er en terskel for folk, sier Sølvi.

Hun forteller om en kvinne som kom helt fra Nordheimsund for å få julemat. De møttes på en parkeringsplass, og slik Sølvi forteller det ble det mye snørr og tårer under overleveringen. Det betyr veldig mye. Folk er takknemlige.

– Folk vil gjerne klare seg selv, og tømmer sparegrisen før de tar kontakt.

Når kvinnen går har hun med seg tre poser med mat, klær og leker til barna. Nå gå veien videre til utdelingen på Rema 1000. I løpet av den første måneden fikk gruppen 500 medlemmer, og per nå er det 1300 mer eller mindre aktive personer i gruppen, både hjelpende og trengende. Folk finner grupper gjennom bekjente av bekjente. Mennesker i nød tar kontakt med Sølvi på Facebook via hennes personlige bruker.

– Folk vil gjerne klare seg selv, og tømmer sparegrisen før de tar kontakt, sier Silje i bilen på vei til utdelingen.

Hjertesyk

Hun kom i kontakt med Sølvi gjennom at hun selv var trengende. Hun ble hjertesyk og uføretrygdet. Etter å ha vært i jobb siden hun var 16, med stilling som verneombud og tillitsvalgt var det tungt å gå på tomgang. Etter en stund ville hun være med og bidra, og er i dag en av to som hjelper Sølvi med henting, levering og organisering.

– Det er godt å ha følelsen av å være i jobb, sier Silje.

De parkerer bilen ved på parkeringsplassen ved Rema 1000 og lat motoren gå. De er tidlig ute til utdelingen i dag. Vanligvis står de med bagasjerommet åpent på her fra klokken halv to og utover. Likevel står det to kvinner og venter på at de skal komme. De har med seg handleposer og putter diskret 30 kroner i handa til Sølvi. Det er dieselpenger.

– Jeg holdt på i et og et halvt år før jeg begynte å ta penger for kjøringen, forteller Sølvi.

 Folk synes stort sett det er greit, men noen blir litt grinete.

– ”Skal jeg betale 30 kroner for mat som er gått ut på dato?”, spør de gjerne, men så går de hjem med varer de måtte ha betalt 500 for i butikken, sier Sølvi.

Stigma

Det hadde ikke gått rundt uten penger til diesel. Sølvi vokste selv opp med dårlig råd, som en av fire søsken. Hun ble uføretrygdet i 2016, og har kjent på kroppen hvor lite som skal til for å hjelpe.

– Selvfølgelig, om de ikke har 30 kroner der og da kan de ta det igjen, påpeker hun.

I løpet av den drøye timen de står på parkeringsplassen kommer det både kvinner og menn med handleposer. Noen kjører, noen går, noen har med seg ungene. Sølvi og Silje hilser på dem alle som venner, og Silje hopper inn i bilen og hjelper folk med å plukke varer. Igjen må de nesten overtale folk til å ta med seg mat.

– Folk er redde for å virke grådige, de tenker alltid på at noen trenger det mer en dem.

– Folk er redde for å virke grådige, de tenker alltid på at noen trenger det mer en dem, forklarer Sølvi.

De fleste plukker med seg brød og pålegg, kanskje litt boller og kake til ungene. Kaffe og smør. Helt dagligdagse ting de fleste kanskje tar for gitt at alle skal ha. Mange forklarer hvorfor de må ha de ulike tingene. Vurderer nøye om de skal plukke det med seg eller ikke. Noen skal ha besøk, dessert, litt ekstra yoghurt slik at minstemann kan ha med seg i barnehagen. Noen får med seg småting til julegaver. Det er tydelig at dette betyr mye.

– Det er et stigma rundt det å ha dårlig råd. Folk smiler gjerne ute blant folk, så går det hjem å griner, sier Sølvi.

Vil bli frivillig organisasjon

Hun startet dette på egenhånd og fikset selv avtalene med butikkene de har som donorer. Det er vanskelig å få butikkene med. De har brent seg tidligere på at folk selger varene videre. Butikken får penger tilbake for uselgelig mat de leverer til produsenten.

– Det handler om å lufte det hele tiden, å komme tilfeldig i prat med mennesker som kan hjelpe, sier hun.

Denne torsdagen har hun fått en ny leverandør til familiene.

– Folk vil gjerne hjelpe, sier Sølvi.

Hun har akkurat gjennomgått en større operasjon som har gjort arbeidet med gruppen spesielt utfordrende. Når forteller hun at hun begynner å komme seg, og er motivert til å ta gruppen og gjøre den til en frivillig organisasjon.