Å tisse på Jesus

Publisert:18. oktober 2017Oppdatert:19. oktober 2017, 12:25
GLAD LILLEMANN: Manneken-Pis i Brüssel kommer til å stå og tisse i evig tid. FOTO: Dean Mouhtaropoulos

Hvorfor er det så mange statuer av smågutter som urinerer?

Du har sikkert sett en tissende statue i ditt liv, enten på bilder eller i levende live. Da kanskje spesielt en liten gutt, med lillemann i hånden og et lurt smil om munnen, som kommer til å stå og tisse en kontinuerlig stråle i all evighet. I 2013 skrev NRK om en svær rosa fyr som sto og tisset i Örebro og gjorde svenskene ukomfortable. I Brüssel står det en spesielt muskuløs liten gutt og later vannet og er tilsynelatende svært fornøyd med seg selv. Hvorfor har skulptører vært så fascinert av urinering?

HELLIG VANN
I begynnelsen var den tissende gutten – putto – mye mer sjenert enn nå. Han gjorde diskret sitt fornødne i marginer på illuminerte manuskripter. På 1400-tallet ble han mye mer selvsikker, og dominerte malerier og skulpturuniverset i både private villaer og i offentligheten. Han tisset oppi vaser, skjell, andre gutters munner og andre gutters anuser – som da gjerne tisset i andre gutters munner og anuser. Han sjarmerte seg vei inn i selv gamle kirker, hvor de tisset og smilte og gledet tilskuerne. Den tissende gutten ble nærmest hellig, og selv i dagens Italia blir en guttebabys ufrivillige tissing kalt ”acqua santa” – hellig vann.

Men det var ikke bare smågutters tissing som er brukt som muse av kunstnere gjennom tidene. Selv voksne som later vannet kan bli funnet i form av skulpturer og malerier. I kirken Basilica di San Francesco i Assisi, Italia, kan man se tre voksne mannlige engler som tisser på selveste Jesus Kristus på korset. Selv engler må visst mige en gang i blant, og det var som om å lette på sitt eget trygg skulle lette på Jesu lidelser samtidig.

KVINNER TISSER VISST OGSÅ
1600-tallets omfavnelse av hverdagslige handlinger i kunsten tok også med seg tissefanter og urinering. Da var det slutt på romantisering av menn, kvinner og barn som lettet på trykket, og man fikk i større grad se mennesker med et mye mer naturlig forhold til å gå på do – plutselig ble selv malte folk flaue over å måtte tisse. Blant annet i Rembrants skisse fra begynnelsen av det syttende århundre kan man se en kvinne som sitter på huk og tisser bak et tre mens hun ser seg over skulderen for å passe på at ingen kikker på henne.


François Boucher, “La Femme Qui Pisse ou L’Œil Indiscret,”. FOTO: David Zwirner Books

Kunstnere begynte å fremstille mennesker – kvinner som menn – som tisset ut vinduer, i hager og fra hesteryggen. Uten sensur kan man se urin strømme direkte fra dens kilde (altså penis og vagina, for dem som var usikre på anatomien) og ut i verden. Dette var et spesielt fremskritt for den tissende kvinnen, som før dette var nærmest ukjent i kunstens verden.

PRIVATE BUSINESS
Statuer og kunstmotiver måtte derimot knipe igjen på rundt skiftet mellom 1800- og 1900-tallet. Utbredelsen av offentlige toaletter i byene gjorde plutselig urinering - og forøvrig andre toalettrelaterte handlinger – til en privatsak. Å slå vannet av potetene ble med dette ulovlig på offentlige steder, og det gjenspeilet seg også i kunsten. Rembrants sjenerte kvinne ble standardstemningen i kunsten, og tissekunst nærmet seg stygt tabu.

Under det 20. århundre var dette tabuet nådd, og de gule dråpene skulle nå provosere. Selv Picasso involverte seg in tissekunsten, og flere fotografer fanget urinerende mennesker på film – ofte involvert i urofagi, altså drikking av urin. Sakte rant tissefascinasjonen inn i pornoens og sadomasochismens verden: Noen fant altså ut at å se andre lette på trykket – på dem selv, på partneren, inn i andres munner, anuser, kjønnsorganer – lettet også på deres trykk, dog på en litt annen måte.

Tissekunsten hadde altså beveget seg langt fra engler som gjorde sitt fornødne på Guds sønn. Eller? På 80-tallet, da postmodernismen herjet som verst, presenterte kunstneren Andres Serr sitt svært omdiskuterte, kritiserte, hatede, elskede verk Immersion (Piss Christ). Et lite krusifiks med Vår Herre klassisk plassert på sin vanlige plass, badende i urin. En slags tissekunstens sirkel hadde blitt fullført, og kunstneren hadde tatt plassen til Assisis engler.


Immersion (Piss Christ) av Serrano Andres. FOTO: Wikipedia

Å MIGE KRISTUS
For (tisse-)mannen i gata er hele fenomenet muligens litt vanskelig å begripe. Hvorfor ble denne blandingen av vann og avfallsstoffer i en konsentrert stråle fra penis en så finurlig og spennende sak for kunstnere? Ikke bare det, men også så hverdagslig – nærmest hellig – at man kan inkludere selveste Jesus Kristus i kunsten.

Jean-Claude Lebensztejn, fransk kritiker og forfatter, har skrevet boken ”Pissing Figures, 1280-2014”. I den forklarer han tissekunstens oppstandelse på det trettende århundre med en større liberalitet på den tiden. I et samfunn med store fester og mennesker som i mye større grad var sikre på seg selv, ble det kultur for å gjøre sitt fornødne uten bekymring over at noen så deg. De hadde lettere for å le og gjøre narr, selv av ting de så på som hellige. Urin ble både sett på som rent og estetisk, og grotesk og forurensning. Lebensztejn skriver at urin i seg selv er et paradoks. Det er et intimt, estetisk produkt av din egen dyriske side og noe av det mest naturlige i verden, men har fortsatt en overveldende stank hvis det ikke er ditt eget.

Lebensztejn håper at tissing kan igjen finne sin plass i naturen gjennom en psykisk revolusjon i både samfunn og sinn. Ved å legge fra seg den underbevisste kleinheten mange føler rundt tissing, kan samfunnet igjen finne frem til praktisk bruk av menneskeurin.

I dag har tissing fått en humoristisk, ertende rolle i kunst – da helst ”tullekunst”. Blant annet finner man Tommy fra Tommy og Tiger´n i en putto-rolle sammenlignbar med gutta fra tolvhundretallets statuemiljø. Et raskt søk på Google avslører Tommy som tisser på all verdens logoer, fra fotballag til bilmerker. I motsetning til putto-en er lille-Tommy skjult bak store-Tommys rygg, men han har det samme lure smilet som sine 800 år eldre brødre.

Fløyten har derimot fått en annen lyd, og det som kommer ut av lille-Tommy er ikke hellig vann Jesus Kristus verdig. På et Brann-forum jeg kom over var den eneste som var verdt disse dråpene Rosenborg. Og det sier jo sitt.

Kilde: The New Yorker