Livet i gave

Publisert:22. september 2017Oppdatert:23. september 2017, 12:34
MEDISINER HELE LIVET: Immundempende medisiner må taes to ganger daglig, så ikke nyren skal avstøtes. FOTO: Henrik Eilertsen Hauken

Stegene går lettere nå. Pusten er ikke like tung. Det eneste som tilsier at dette er en treningsøkt er de gule tallene fra pulsklokken, den moderate svetten i ansiktet og den glade hunden som løper foran meg. En kilometer på like over fem minutter. Det kunne ha vært verre. For to år siden viste den lille bakken opp til SV-fakultetet røde pulstall. Mye er forandret siden det.

Immundempende medisiner må fortæres to ganger dagen. For resten av livet. Det er en liten pris å betale. Jeg vil ikke tilbake. Hvis det finnes et helvete, levde jeg i det i 2015. Jeg var utmattet. Orket nesten ikke noe. Bare det å komme seg i taxien til sykehuset var slitsomt. Livet mitt ble satt på vent.

Ja, det har vært en kamp. En kamp som jeg har vanskeligheter med å forestille meg at Knausgård eller Hitler ville tålt. Det å være lenket til en stol tre ganger i uken, tre og en halv time hver gang, er ikke noe jeg unner min verste fiende. Jeg var fanget. Kunne like gjerne vært i et fengsel. Et fengsel som tappet meg for krefter.

Sykepleierne, eller “englene” som de kalles, gjorde sitt beste for å lyse opp dagen for pasientene. Med mat som smakte papp var ikke det enkelt. Synet av de ledningene fulle av blod gjorde ikke saken bedre. For ikke å snakke om den kontinuerlige pipingen fra alle maskinene. De sterile lysene. Lukten av sprit. De hvite, nitriste veggene. Dialyse er noe jeg for enhver pris vil unngå i fremtiden.

Jeg har fått livet i gave. Uten ny nyre hadde jeg enten vært i dialyse eller ikke tilstede i det hele tatt. Bare tanken på død er skremmende. Det kunne fort vært tilfelle desember 2014. Som menn flest, kjente jeg ikke tegnene. Hele høsten hadde jeg hatt kramper i armer og bein. Jeg oppsøkte ikke legen før jeg hadde intense kramper i brystet. Det førte til hasteinnleggelse på Haukeland med dødelig lavt kalsiumnivå i blodet. Jeg hadde min første dialyse noen dager etterpå.

DONASJONSDAG LØRDAG
Hver dag venter over 400 mennesker i Norge på en telefon fra Oslo. De fleste andre drømmer om en telefon fra Norsk Tipping på Hamar, men for dialysepasienter er telefonen som angår beskjeden om nytt liv tusen ganger bedre. Det at et annet menneske må dø for at en selv skal leve videre er en tanke som er vanskelig å svelge. 30% sa i 2016 nei til organdonasjon. Rekordmange var på venteliste. 404 mennesker fikk et nytt organ. 47 av dem fra levende giver. I 2015 fikk 63 fra levende giver. Jeg var en av de heldige den gang. Min onkel donerte en nyre til meg. Akkurat som min mor gjorde det for 15 år siden. Det er ikke en selvfølge å donere et organ, så det settes umåtelig pris på.

Trenden fra 2017 tyder på at ventelistetallene går ned. Det opereres nå flere enn før. Noe av grunnen kan nok tilskrives synligheten til emnet. TV2-serien «Livet på vent» har nok hjulpet. Stiftelsen Organdonasjon avslutter sin donasjonsuke med Donasjonsdagen i morgen. Fokuset dette året har vært på å vise hvor enkelt det er å bli organdonor. Alt som en behøver er å informere sine nærmeste. Si et «ja» til organdonasjon. Over 30 000 mennesker har endret profilbildet sitt på Facebook med rammen «Jeg er organdonor».

TO ÅR SIDEN TRANSPLANTASJON
Det er snart to år siden min transplantasjon. To år siden jeg ble rullet nedover gangen, bedøvet av smertestillende. To år siden jeg ble lagt på den kalde operasjonsbenken og fikk den varme narkosen. To år siden et åpent operasjonssår og tunge smertestillende. To år har gått ubegripelig fort.

For meg er den vonde tiden forhåpentligvis forbi. Tiden leger tross alt alle sår. Det er høyest risiko for avstøtning det første året som transplantert. Lite tyder på at det vil bli tilfelle nå etter to. Verdiene mine er stabile og fine. Medisinene svelger jeg med glede. Formen er stigende. Bootcamp og styrketrening kl. 06:00. For to år siden var det tungt å gå ut av sengen.  

Hunden som løper foran meg har et enormt energinivå, men må gi tapt i bakken. Nå er det ikke han som drar meg lenger – jeg drar han. Pusten og pulsen er jevn. Stegene fremdeles lette. 3,1 kilometer på 16 minutter. Det kunne vært bedre. Forandring fryder. Jeg har fått livet i gave.