Filmanmeldelse «Split»: Etterlater Splittede Følelser

Publisert:2. februar 2017Oppdatert:2. februar 2017, 17:31
Fra filmen "Split"

Tittel: Split

Regi: M. Night Shyamalan

Sjanger: Thriller. 

Land: USA

Aldersgrense: 15 år. 

Med: James McAvoy, Anya Taylor-Joy, Betty Buckley, Haley Lu Richardson, Jessica Sula

 

Split er en thriller/grøsser som handler om en mann som heter Kevin, spilt av James McAvoy, som lider av DID (Dissosiativ identitetsforstyrrelse). Han har hele 23 personligheter: Dennis / Barry / Patricia / Hedwig - noen mer truende enn de andre, men alle helt ulike. Denne mannen kidnapper tre jenter og vi følger dem i deres kamp for frihet. Store deler av filmen viser også møtene mellom Kevin og hans psykolog Dr. Fletcher som da har stor betydning for å forstå hva som virkelig foregår i hodet på Kevin. 

 

Først av alt er filmen bare sånn passe skummel. Den er full av anti-klimakser og man blir skuffet hvis man forventer å bli skremt buksene av seg. Vi venter, men utfallet er skuffende. 

 

Det som er bra med denne filmen er uten tvil James McAvoys sin utstående tolkning av hovedrollen. Man forstår lett at det å spille 23 personligheter er en stor utfordring, men Mcavoy utfører med eleganse og letthet. Han er imponerende god i denne filmen og man kan ikke unngå å bli forhekset av hans upåklagelige sklidring av Kevin. 

 

Delen av historien som omhandler jentene virker litt svak og underutviklet. Vi får se at de blir kidnappet i begynnelsen av filmen som da er veldig intenst. Men, når de samhandler med de ulike personlighetene til hovedpersonen havner fokuset mer på Kevins drastiske ulikheter fra personlighet til personlighet i stedet for jentenes situasjon. Av de tre jentene er Anya Taylor-Joy sin rolle, Casey, viktigst. Hennes karakter har mye mer dybde og det får vi se gjennom  dystre tilbakeblikk som dukker opp i løpet av filmen. Disse får ikke noen sammenheng med historien før helt på slutten, noe som gjør tilbakeblikkene litt overflødige. 

 

Alle disse historiene fra de ulike perspektivene fikk også filmen til å virke rotete. Hadde de fortalt den utifra kun Kevins perspektiv eller fra en av jentenes hadde det nok gjort filmen sterkere. Man sympatiserer med Casey, men man vil også vite hva som skjer med Kevin. 

 

Det er også tydelig at  de to andre jentenes karakterer ikke er spesielt kompliserte og kan fremstå som ganske ubetydelige. En sympatiserer ikke like mye med dem som med Taylor-Joy sin rolle. Det hjelper ikke heller at de to ikke er så veldig gode skuespillere. 

 

Scenene med samtalene mellom Fletcher og Kevin kan virke litt tørre og ta litt av fokuset bort fra jentenes kamp, men etter min mening så er de nødvendige for å gi seerne en slags forståelse av hva DID er og hvordan denne sykdommen påvirker hovedpersonen. 

 

Mot filmens slutt får vi svar på alle spørsmålene vi får underveis i filmen, men når vi tror dette er slutten tar vi grundig feil. 

 

Shyamalan tok verden med storm med «The sixth sense» på 90-tallet og ble etterhvert kjent for sine plot-tvister. Denne filmen er intet unntak og på slutten er det en ganske stor tvist som kan sprenge hodet på den mest kritiske kritiker. Noe som trakk filmen litt opp igjen etter min mening.

 

I helheten er det en ganske bra film. En får kjenne på nervene, likevel ikke så mye, og lære en hel del om en interessant sykdom og dens effekt. Den er definitivt verdt å sjekke ut kun for McAvoy sin utrolige fremførelse. Han dominerer filmen.