Norges beste liveband

Publisert:19. oktober 2016Oppdatert:20. oktober 2016, 11:26
ENERGISKE MADDAFAKKAS: Etter anmelders mening har ingen andre norske band like god kontakt med publikum som Kakkmaddafakka.

Det begynner å bli gammelt å ytre det som i min bok har vært et åpenbart faktum i en årrekke; Kakkmaddafakka er Norges beste liveband.

Det er mange kriterier som skal innfris for å leve opp og gjøre seg fortjent til et slikt kvalitetsstempel. En kløktig komponert setliste, dét at teknikken fungerer så stramt som overhodet mulig samt musikken i seg selv er naturligvis opplagte komponenter. Men aller viktigst for min del, og da spesielt tungtveiende i Kakkmaddafakkas tilfelle, omhandler de oppmøtte publikummerne.

For uansett hvor til fingerspissene perfekt en Metallica- eller Springsteen-konsert arrangeres og utføres på Koengen, kommer man ikke bort fra det brutale faktum at deres fanskare omfatter alt fra nye fans i tenårene til gamle travere langt uti pensjonsalderen, pluss alle midt i mellom. Og at en konsertgjengers medpublikummere spiller en vital rolle for konsertopplevelsen, er like banalt som det er opplagt.

Samholdet og tilhørigheten blant menneskene i salen er etter min mening grovt undervurdert i denne sammenhengen. Ingen tar det for høytidlig, kjenner noen et knuff fra sidemannen lar en det gå; alle er tilstedet av samme årsak – og drar i samme retning.

Når du har holdt et musikkprosjekt gående i tolv år, produserer musikk som er svært lite tolmodighetskrevende og i tillegg er fra en såpass liten by som Bergen, sitter du igjen med et fantastisk utgangspunkt hva gjelder live underholdningsverdi. Kast inn litt historikk som omhandler et gutteband med en enorm musikalsk utvikling, som i sine formative oppstartsår – på bekostning av talent, låtskriving og studiotid – ga sine liveshow 80 prosent av sin svette og tårer, resulterer dette i en suksessoppskrift uten sidestykke. I hvert fall her til lands.

Lørdag fylte nemlig Kakkmaddafakka Verftet til randen, og allerede under timene før dørene åpnet var det merkbart at noe var på oppkok i Bergen sentrum. På min vandring fra Øvregaten til konserten ble undertegnede spurt av flere enn jeg kan telle om jeg ikke hadde en billett til salgs. De oppgitte fjesene jeg passerte tilførte en sjelden følelse av eksklusivitet i forkant av det som jo er en konsert av et lokalband. Fellesnevneren for disse skuffede sjelene? Alle befant seg et sted mellom 15 og 35 år.

Da bandet selv annonserte på konsertens Facebook-arrangement at de kom til å gå på scenen presist klokken 21.00, ble denne følelsen av tilhørighet, at man er en del av noe, ytterligere forsterket da en publikummer 21.02 skrev på eventet: «Presis 21.00 sa dere?». Hun kunne heldigvis puste lettet ut, eventuelt hyle henrykt, snaue to minutter senere da Kristoffer van der Pas satte i gang det instumentelle åpningsnummeret med sine taktfaste trommeslag.

Deres yngste album, «KMF», inneholder spor med høyere poetisk faktor, roligere tempo og gjerne dermed svekket catchiness sammenlignet med deres eldre utgivelser. De gjorde derfor lurt i å bare inkludere tre av disse låtene, til tross for albumets øvrige kvaliteter. For hvis «KMF» hadde tatt større plass, ville det vært på bekostning av gode gamle slagere, noe Kakkmaddafakka har altfor mange av for lengden til en tradisjonell konsert.

Kveldens show sto dermed ikke i enorm kontrast til tidligere live-opptredener, men det var bemerkelsesverdig hvor mye bandet har modnet og terpet på sitt nært perfeksjonerte samspill. Dette helt uten at det gikk utover den unike kontakten maddafakkerne har med sitt publikum.

90 minutter senere kunne 1250 henrykte Kakk-fans forlate Røkeriet til fordel for Sardinen, hvor den offisielle etterfesten fant sted – gode og mette på alle hitsene de elsker. For det merkes markant når over tusen stemmer synger med til låt etter låt etter låt.

Terningkast: 6.