En vakker, grotesk prosess.

Publisert:27. oktober 2016Oppdatert:28. oktober 2016, 01:09
Gravplass. Bilde fra pixabay.com

Den er like naturlig som å bli født. Den kan komme uforutsett, eller den kan komme forventet. Den kommer i utallige former, størrelser og betydninger. I vår kultur blir vi oppdratt med veldig negative assosiasjoner til døden. Det er jo kanskje ikke så rart, siden den ikke fører med seg noe som er godt for oss. Sorg, savn, smerte og frykt er følelser vi forbinder med ordet “død”. Men hvorfor er døden blitt så negativ for oss? Hvorfor har vi dødsangst? Hvorfor klarer vi ikke å akseptere døden som naturlig, slik som fødsel?

 

Frykten

Mye av denne frykten ligger langt inne i oss. Hvis vi ikke hadde vært redde for døden, så hadde vi ikke overlevd som art. Sånn kan det forklares at vi er redde for døden. Hva som ikke kan forklares, er hvorfor vi reagerer med voldsom frykt på ting som ikke er rasjonelle. Vi får panikk-angst av åpne plasser, av trange rom, av edderkopper, sosiale settinger og sykdom, blant annet. 

 

I vesten begraver vi våre døde. Vi legger dem i et kjølig rom for å bremse forråtnelsen før de begraves. Tanken på våre kjæres kropper som råtner, er ikke en god en. Men visste du at i visse områder av Tibet, Mongolia, USA, India og Kina, kutter de opp og gir kroppene til de døde til gribber og andre åtsel-etere? Dette er et hellig og skjermet ritual som få mennesker utenfor den dødes familie får se og oppleve. Det henger sammen med buddhismen, og å gi tilbake til naturen. Den døde får være generøs, selv etter sin død. Som et siste bidrag til verden.

Hva synes mennesker i vesten om dette ritualet, som er helt på motsatt side av skalaen i forhold til hva vi regner som normer og skikker? 

Jeg har spurt noen mennesker, fra forskjellige deler av verden.

-Hva synes du om konseptet bak såkalte sky burials, hvor den dødes kropp legges på en fjelltopp for å spises opp av gribber?

Nina(37) fra Tyskland har dette å si:

- Okay, denne var ny. Jeg har aldri hørt om det før. Jeg er ikke sikker på hva jeg føler om det. Det høres komplisert ut. Jeg har hørt om konseptet hvor en persons asker blir lagt i en pose, sammen med jord og frø, hvorpå det begraves, og så vokser det et tre der. Jeg håper det blir tilgjengelig i Tyskland på et tidspunkt. Det finnes også en tradisjon hvor morkaken fra en nyfødt under et tre som bærer frukt, så å begrave askene til en som er død er kanskje det samme. Jeg liker ideen, fordi det er nærme naturen og den naturlige syklusen.  

Amanda fra USA har gener fra Lakota-Indianerne, som har som tradisjon å gi sine døde til nature gjennom å enten henge dem opp i et tre eller bygge en platform som er hevet ca 3-4 meter opp i lufta. 

-Jeg er 100% for sky burials. Faktisk, så er det min fars foretrukne valg. Sky burials er en stor del av vår egen stamme av innfødte Amerikanere. 

Gerd(22), norsk student, har dette å si om temaet:

- Jeg har aldri hørt om det, men det er en fin ting å tenke på at naturen går sin gang. Den måte jeg har hørt om, som jeg liker best, er når man dyrker et tre av levningene. Det skal visst være den mest miljøvennlige metoden også, har jeg hørt.

En vakker, grotesk prosess

Det virker som om mange synes dette med naturens gang er en fin ting. Men om de ville følt det samme hvis de selv ble vitne til denne type begravelse, gjenstår å se. Det er normalt kun de nærmeste av familien som får være med på en sky burial. Jeg har ikke vært med på det selv, men for å unngå å legge ved en veldig grafisk video, velger jeg å beskrive det som skjer. Høyt oppe i fjellene befinner det seg en stor folkemasse.

Fjellene er grønne, himmelen er blå. Det bes, trommes, spilles musikk, og gribbene venter spent. Det skjæres i menneske-kjøtt, det brekkes i bein. Synet av det som skjer er nok til å få det til å velte seg i magen. På signal flyr de enorme fuglene inn og det hele er over i løpet av kort tid. Det er groteskt, og nok veldig uvant for oss som har blitt skjermet for både åsynet, lukt og ellers hva som skjer etter at kroppen dør. Tanken på å beholde et lik inne i huset i flere dager gjør oss uvel.

 

Respekt fra begge hold

Men det er noe fint ved det også. Dette med at de ikke gir slipp på den døde med en gang. At de feirer sammen med dem, og bruker mye tid på å sørge. De pynter dem, synger for dem, ber med dem, spiser med dem. Kanskje gir dette en mer gradvis avskjed enn hos oss i vesten. Hvor vi nesten har det travelt med å få dem i jorda. 

Fra tradisjonelle begravelser med kiste og blomster, til sky burial, hvor den døde blir revet i fillebiter av fugler. Våre tradisjoner har likevel én ting til felles, at vi hedrer den døde. På veldig forskjellige måter, men på måter som fra begge hold blir sett på som de mest respektfulle og riktige måtene å si farvel til våre kjære.

 

 

Kilder:

http://people.howstuffworks.com/culture-traditions/cultural-traditions/s...

http://www.atlasobscura.com/articles/sky-burial 

http://www.nationalgeographic.com/magazine/2016/04/death-dying-grief-fun...

http://factsanddetails.com/china/cat6/sub34/item210.html#chapter-8

http://p3.no/dokumentar/dodsprofesjonell/