Bølgene som ble en foss

Publisert:4. oktober 2016Oppdatert:12. oktober 2016, 19:41
UNG OG LOVENDE: Sigrid Raabe imponerte på Vill Vill Vest. Foto: Xin Li

Bergen skal være Nordens kulturhovedstad i 2017. Vill Vill Vest kan bli kilden til en permanent strøm av musikalsk talent.

Den indianske sommeren er over oss, med en akutt hetebølge som kveler byen i døsig varmedis, bare timer før bransjefestivalen Vill Vill Vest starter. Dette tvinger meg til å låne fra amerikansk kulturarv, kun for å lage et billig poeng av at det føles som å være i det ville vesten – på tross av at Vill Vill Vest er den rake motsetningen til festivaler hvor folk finner på å kle seg ut i støtende prærieindianske fjærhatter. 

Det er derimot en helt spesiell følelse av samhold i Østre Skostredet denne torsdagsettermiddagen. Gaten er fylt med minglende sommerkledde mennesker, som driver fra gjeng til gjeng i en konstant strøm. De er bookingagenter, managere, driver plateselskaper eller jobber med promotering – til og med enkelte musikere har møtt opp. Alle er vekket fra en lang dvale, etter 12 år uten bransjefestival i Bergen, og den sitrende summingen fra menneskemengden er et varsel om at konferansene er i gang. 

Musikkbransjen har lenge hatt behov for å samle kreftene som finnes i Bergen, ifølge festivalsjef Vilde Blomhoff: – Årets respons er et definitivt bevis for at det var et reelt behov for en slik festival i Bergen og Norge. Vi var hele tiden redd for at vi kom til å sprenge kapasiteten.

Slike bransjefestivaler eksisterer allerede i Oslo, Trondheim og Kristiansand, i tillegg til flere europeiske storbyer. De er møteplasser for mennesker som kanskje bare kjenner hverandre gjennom mailvekslinger, kompetansesentre hvor flinke folk deler av sine erfaringer, og yndede mål for talentspeidere. Viktige platekontrakter signeres gjerne etter konserter på bransjefestivaler; i fjor var det Aurora på by:Larm, nå var det Sigrid på Vill Vill Vest.

 

BRANSJEFESTIVALENS STANDARDMODELL

by:Larm har siden starten i 1998 vært Norges viktigste bransjefestival. I 10 år rullerte festivalen mellom Trondheim, Stavanger, Bergen, Tromsø og Kristiansand, før den endte opp i Oslo i 2008. I nomadeperioden vokste den til å bli en viktig mingleplass for internasjonal og norsk musikkbransje, men etterhvert som publikum ble flere, tiltrakk festivalen seg større artister, og legendariske band som Mayhem tok plassen til de uetablerte artistene.    

Blomhoff forteller at Vill Vill Vest sikter på å være en motvekt til dette: 

– Vi vil i hovedsak være en festival uten de store kommersielle trekkplastrene, men som presenterer et attraktivt program for publikum, samtidig som vi vil være interessante for musikkbransjen. Det er nok en hårfin balanse, men vi føler vi har funnet en passende formel i år, der vi presenterer en god balanse av usignerte, nyoppstartede, gjenopplivede, hype’ede og aktuelle artister fra Norge.

På kynisk oppskriftsmessig vis, har sentrum vært tapetsert med nærmest selvlysende neongrønne plakater i flere uker. Her er alle artistene representert med like store bokstaver. Men høydepunktet denne dagen er en paneldebatt i bakgården til platebaren Apollon.

 

KULTURELT FRAMSKRITT

Edvard Valberg, jordnær offentlig stemme og vokalist i punkbandet Honningbarna, leder panelsamtalen Hvor ble det av budskapet? Musikernes stemme og samfunnsrolle, med apokalypsens fire ryttere: Haley Shea (Sløtface), Emir Hindic (Sushi x Kobe), Spellemannsprisvinner og Jack Nicholson-lookalike Sverre Knudsen (The Aller Værste), og Alba Falch Nesheim (aka @tinderalba på Instagram, kjent for å drite ut folk som fortjener det). 

Valberg har et personlig revolusjonært prosjekt, rotfestet i idéen om å rive ned for å bygge opp, og det legger føringer for hvordan de sammen diskuterer mediepress om å vise ytringsansvar; Shea har fått spørsmålet “Hvorfor er dere ikke mer politisk?”, Hindic har fått kritikk for å forherlige sexisme. Det første er absurd, det andre er tynt, men begge deler er anekdotiske bevis på kommentarfeltmantraet “vaktbikkjene har blitt sultefôrede ulver” – eller var det logrende valper? Shea følger nemlig opp med å fortelle at journalistene unnskylder seg etter at de stiller ubehagelige spørsmål, selv om bare journalisten selv synes spørsmålene er ubehagelige.

I løpet av den timelange samtalen må anarkiprosjektet til Valberg og punken uansett vike for en idé om at man bør delta i offentligheten på egne premisser, fordi du som musiker uansett vil være i søkelyset. Kulturens evne til å dytte samfunnet i riktig retning, blir for ofte oversett av aspirerende musikere. At festivalen satser så hardt på kompetanseheving for artistene selv, er påfallende godt timet: Kommunen har besluttet at «I 2017 skal Bergen være intet mindre enn Nordens mest spennende og nyskapende kulturby.» Vill Vill Vest har nå egen plass i budsjettet, og er på god vei til institusjonalisering.

Politikk skal altså kanaliseres gjennom handlinger motivert av glede. Misnøyens revolusjonsæra er over. Dette er en uke siden, og du kan fremdeles høre ekkoet av den larmende applausen, som henger igjen i de høye, blekmalte veggene i bakgården, forsterket av at denne generasjonen musikere er seg sitt ansvar bevisst. Det ansvaret kan komprimeres til Eminems budskap fra Lose Yourself i 2002 (midt mellom de to instansene av by:larm i Bergen, arrangert i 2000 og 2004), om å forsvinne inn i musikken og benytte sjansen til å bidra med noe kult og konstruktivt. 

 

SIGRID

Vill Vill Vest dykker derfor ned i underskogen av lokal musikk, for å løfte de uetablerte frem i lyset – og én time etter at panelet har bestemt at man bør bruke sin offentlige stemme, spiller 19 år gamle Sigrid Raabe, som allerede har fast skribentplass i studentmagasinet Stoff, på tross av ung alder. Hun er dog enda flinkere som låtskriver enn med prosa.

Kjernen av god låtskriving er et symbiotisk tekst/melodi-forhold som fører til at selv velslitte fraser presser fram gråt, eller at de simpleste akkordrekker vekker deg fra evig ennui. Derfor er det synd at «sweet spot-en» hvor lyden er virkelig god, blir for liten til at alle menneskene i det stappfulle Teglverket har samme inntrykk av konserten, som skulle være en relansering av Ålesundsartisten Sigrid Raabe. 

Ifølge Vill Vill Vest-programmet heter hun nemlig bare Sigrid nå, og hun erklærer ved konsertstart at det er en helt ny bandkonstellasjon i kveld. Bandet er tight og fullspekket av talent, men fra min nokså labre plassering helt bakerst i det teglsteinkledde konsertlokalet låter backing-sporene litt ute av balanse, med cheesy trommemaskinsamples som like gjerne kunne tilhørt et trommesett fra leketøysfabrikanten «Fischer-Price»; det blir tydelig at det er lagt så mye vekt på et gjennomprodusert lydbilde, at konsertopplevelsen blir sårbar hvis ikke alle elementene når ut til publikum. Spesielt den dynamiske rekkevidden i vokalprestasjonene faller gjennom på grunn av dette – Sigrid synger sårbart i midten av settet, når høyt opp i registeret under en ballade, og presser stemmen maksimalt under sistelåten «Don’t Kill My Vibe». Er ikke forresten den tittelen med variasjoner forbeholdt Kendrick Lamar? Nuvel.

Sigrid spiller også på Den Hemmelige Festen på Verftet to dager senere. Der er lydbildet så deilig at det utelukkende er det vanskelige lokalet på Kvarteret som har skylden første kveld. Hun er enda mer selvsikker på scenen her, og når også de sårbare vokalpartiene når ut klart og tydelig, når «Fischer-Price»-trommene faller inn i miksen uten å skjære gjennom, går det an å bedømme materialet mer helhetlig: Sigrid har et enormt låtskrivertalent, som må dyrkes, ikke druknes i et generisk lydbilde. 

Det er nemlig nok av musikk som sikter mot samtiden på denne festivalen, og det er kanskje uunngåelig så lenge popartister er avhengig av NRK P3 for å nå ut til et større publikum. Heldigvis finnes det også folk som ikke har noen planer om å gå denne veien.

JUNK MACHINE

Landmark-baserte Junk Machine, som spiller på Landmark og jobber på Landmark, har en jamtilnærming til psych i kortformat. Daniel Thornhills vokal flyter uten å flyte ut, alltid distinkt, aldri druknet i de mange ekkorepetisjonene. Det ser og høres ut som de leker, med rolig mine og oppvakte blikkvekslinger. Hva er greien med at alle skal spille psykedelisk groove-rock, spør du kanskje? Det generelle svaret er at det visuelle uttrykket er imponerende i seg selv, og da må man nesten spille musikk som passer. Men i Junk Machines tilfelle er det fordi trioen får rom til å leke på klangflatene, og det kler dem særs godt.

HESTER V75

Guttaboys i Hester V75, som ødelagte John Dee under by:Larm i mars, gir faen i bransjemingling, og tar Edvard Valberg på ordet når han sier at glede er et politisk statement i panelsamtalen fem timer tidligere. Fremføringen av «Business og bullshit» på Klubb Kok, er festivalens mest ikoniske øyeblikk, selv om fremføringen mangler den samme høyoktanaggresjonen som i mars. Foran en lite oppfylt sal bytter rapperne mikrofoner med hverandre så ofte at lydmannen ikke henger med, noe som gjør det til en smule rotete konsert. Siden det ikke er tønnesild foran scenen, så er det for det meste fans som har møtt fram, og fansen liker det de får uansett.

VERDENSROMMET

Tilbake på Kvarteret avrunder Verdensrommet det hele med et behersket set, bært fram av tekster sunget på Skien-dialekt, Rutt-Etra-videoen som lyser opp bandet bakfra, og myke, downtempo produksjoner. Vill Vill Vest har truffet skremmende godt med sjangerbalanse og kvalitet på artistene, og hvis dette er en indikasjon på hvilken form festivalen skal ha de neste årene, så ser det lyst ut for fenomenet «Bergensbølgen». Istedenfor å glimte med sitt fravær i regnbyen, vil den vokse til en massiv foss av kvalitetsmusikk, ifølge festivalsjefen selv:

– Det kan hende at “Bergensbølgen” som et begrep i seg selv kan være trekkplasteret, at folk ikke tør å gå glipp av å være først ute med å se den neste store artisten som kommer fra Bergen, for en ting som er sikkert er at det kommer alltid en ny bølge.

Vi har lenge trodd musikkeksporten fra Bergen har gått i bølger, men vi har stått for nært til å se at det egentlig er tidevannet som stiger. Dette lover godt for kommunens plan om å gjøre Bergen til Nordens viktigste kulturby i 2017.