Ut og spise hunder

Publisert:22. september 2016Oppdatert:6. september 2018, 10:07

Noen ganger må vi få slippe oss fri.

«I feel hungry», sa kineseren, og myste mot den passerende fillebikkjen. Øynene hans ble om mulig ekstra smale i og han sleiket seg sultent om munnen. I Kina spiser de hund, men i Barcelona er de kjæledyr.

Han tok en doktorgrad i fysikk og var min bestevenn da jeg var på utveksling i år. Det vi pleide å gjøre var å sitte nedenfor Parc Güell og tegne drømmekjærestene våre og skrive ned hvilke egenskaper som var essensielle. I mitt tilfelle: krøller og armer frie for flesk. I Hao Lins tilfelle: små føtter og en fetisj for sandaler men først og fremst, og dette fascinerte meg; en skikkelig frekk attitude.

Han forklarte: Skal vi på Zara og hun (den fremtidige, men fiktive ektefellen) ikke får god service, skal hun si ifra. Og da kunne hun foreksempel brøle: «Jeg håper din familie dør i morgen». Eller: «Du er datter av en skjøge». At hun kom til å miste jobb og venner med denne væremåten var visst intet problem. Hao Lin kom til å forsørge dem begge og hatet uansett å være med kjæresters venninner.

Først ble jeg sjokkert, men så kom jeg på: det er jo friskt med sånne mennesker. Jeg tenkte på de jeg beundret. En som reiste til Dublin for å bo på gaten med en hest. En som hoppet av ingeniørstudiet for nyte LSD. De som ler høyt. De som aldri gjør seg små for å føye andres selvbilde.

I skole og arbeidsliv er det vanskelig å utfordre autoriteter. Utfordre systemet og makten. Utfordre tankesett. Si hva man tenker. For det er ikke egenskaper som blir satt pris på. Og du kan bli straffet med dårlige karakterer og karrierebrems.

Men det er derfor jeg var verdens eldste utvekslingstudent, fordi inni meg ville jeg også bli fri. Derfor studerer jeg journalistikk, for da er det lov å utfordre. Derfor satt jeg nedenfor Parc Gūell med Hao Lin. Som turde å innrømme han likte smaken av hund.