Fotballbekjennelsen

Publisert:15. november 2015Oppdatert:17. november 2015, 17:09
DEN 12. MANN. – Det er jo det som er greien med å spille i Bergen på Brann – du får ikke et bedre publikum. Det kan rett og slett være en ekstra mann, sier Brann-spiller Jonas Grønner.

Den engelske trenerlegenden Bill Shankly mente at fotball var mye viktigere enn liv og død. Men hva kan vel være viktigere enn vår egen eksistens? Er fotballen i supporternes hjerter, eller er det selve hjertet - det som holder dem i live?

– Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde!

15 000 struper bryter ut i sang, utsikten skjermes fullstendig av rødhvite skjerf, og en svak odør av dampende svette stiger opp fra flere hundretalls armhuler. Bergens nasjonalsang er hellig, og de få som ikke synger med må belage seg på fiendtlige blikk fra Branns mest hardbarkede supportere.

I et hav av toneutfordrede hanseatere står en tilsynelatende rolig gutt med den røde Brann-drakten gjemt under en blå jakke. Bare 18 år gammel har Marcus Ejankowski heiet frem laget i sitt hjertet nærmere 400 ganger. I dag er det årets siste seriekamp og Hødd står på motsatt banehalvdel.

– Sesongen er avgjort, så det er årets minst viktige kamp. Men vi går nå på stadion og skal prøve å hjelpe dem frem til seier. Vi vil jo ikke se laget tape, sier han.


BRANN I RYGGMARGEN. – Lidenskapen for Brann er konstant, men det blir jo helt klart forsterket når jeg kommer her på stadion og kjenner på atmosfæren, sier Ejankowski. FOTO: JONAS J. EIAN

Gull på første forsøk

Det er ti år siden han så sine første kamper på Brann Stadion sammen med faren. Foran 2007-sesongen fikk han sitt første årskort i julegave. Det året kom gullet omsider «hem» til Bergen for første gang siden 1963.

– Brann er en stor del av livet mitt. Jeg sier selv at jeg har tre hjem – hjemme hos meg selv, hjemme hos kjæresten og Brann Stadion, forteller Ejankowski.

I 2011 begynte han å stå sammen med Bataljonen på Frydenbø-tribunen, og følgelig økte interessen og kjærligheten for Brann.

– Vi er en slags familie vi som står på det feltet. Vi står sammen på alle hjemmekampene og reiser sammen på bortekampene. Jeg har skaffet meg mange nye venner der.

Jeg tror det er det som gjenkjenner meg som supporter, at jeg ikke erkjenner nederlaget før alt håp er vekke

Marcus Ejankowski, Brann-supporter
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

 

 
Fotball + religion = <3 ?

Simen Jordsmyr leverte i vår inn sin masteroppgave i sosialantropologi ved University of Edinburgh. I avhandlingen skrev han om fotballsupporteres egne normer og verdier, og undersøkte spillets likheter med religion.

– Det er noen essensielle aspekter ved de store verdensreligionene som man ikke finner i fotball, og det kanskje største ankepunktet er at fotballen ikke utelukker andre religioner. Man kan være fotballfrelst og kristen, men man kan ikke være kristen og muslim, forklarer han.

Jordsmyr poengterer at fotballen også mangler egen teologi og svar på eksistensielle spørsmål, men møter like fullt motstand fra Brann-spiller og -supporter, Jonas Grønner. Han mener at den sterke troen og dedikasjonen rundt spillet kan legitimere at fotball er en trosretning.

– På den ene siden har man fotballspillerne som legger livet sitt i sporten, og på den andre siden har man den gjengen som står fremst og synger på tribunen. Jeg mener at når noe blir så viktig i livet ditt, så kan du si at det er en religion, sier Grønner.


DYR LIVSSTIL. Skal man reise på bortekamper må man belage seg på at det kan bli en dyr affære. – Jeg regnet ut i fjor at jeg brukte om lag 30.000 kr på bortekamper. Det går penger, men jeg syns det er verdt det. Man sitter igjen med mange minner, sier Ejankowski. FOTO: JONAS J. EIAN

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Håp til det siste

– Er fotball en religion for deg?

– Jeg vet ikke, det er et vanskelig spørsmål. Men jeg tror nok at jeg hadde vært troende om det var en religion. Jeg er utrolig opptatt av fotball og… ja, hva skal jeg si. Jeg elsker spillet, sier 18 år gamle Ejankowski.

Ansiktet bærer et bekymret uttrykk. Han har kastet jakken, og høstkulden farger de nakne armene etter den røde Brann-drakten. Bergens stolthet tok ledelsen i første omgang, men to raske Hødd-scoringer har snudd situasjonen på hodet.

– Man kan kanskje koble religionen inn mot at man alltid har tro på laget, at man aldri gir opp håpet og prøver å se det positive. Jeg tror det er det som gjenkjenner meg som supporter, at jeg ikke erkjenner nederlaget før alt håp er vekke, sier Ejankowski.

Man kan være fotballfrelst og kristen, men man kan ikke være kristen og muslim

Simen Jordsmyr, student ved The University of Edinburgh
 
Blasfemisk fotball

Til tross for at han underkjenner fotball som religion, understreker Jordsmyr at det er livsstiler som deler mange likhetstrekk. Dette kan være med på å forklare hvorfor spillet oppleves så emosjonelt sterkt blant supportere.

– Man kan si at stadion er et slags tilbedelsessted, supportersangene er fotballens liturgi, mens drakter og skjerf er som relikvier brukt i helgendyrkelse, sier Jordsmyr.

Sentralt i supporterkulturen er også det universelle verdiprinsippet om at man skal holde seg til ett lag. Det kan knyttes til fagbegrepet monogami, at man skal holde seg til én ektefelle, og Jordsmyr har følgelig navngitt fenomenet «monomadi».

– De fleste fotballfans vil si at det er blasfemisk å holde med flere lag, hvert fall i samme liga. Da er man ikke en ordentlig supporter. Det er en essensiell verdi som er veldig viktig i både fotball og religion.

Jeg mener at når noe blir så viktig i livet ditt, så kan du si at det er en religion

Jonas Grønner, Brann-spiller

ET ÅR I OBOS. – Forrige sesong var det tap på tap, og så har vi klart å vinne litt mer i år. Det har jo for så vidt vært kjekt, men det er ikke det samme å vinne i OBOS som i Tippeligaen, sier Ejankowski og ser frem til neste sesong. FOTO: JONAS J. EIAN

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
 
 
Tilbake til Tippeligaen

Brann Stadion er Bergens største tempel, og tribunene er fylt med bergensere som bærer en urokkelig tro på laget sitt. På sidelinjen står frelseren Lars Arne Nilsen, som skuer ut mot sine elleve disipler som løper rundt på gressmatta, samt tillater seg sporadiske øyekast mot den tolvte mann på Frydenbø-tribunen.

Disiplene klarte aldri å komme tilbake mot blåtrøyene fra Høddvoll, og årets siste forestilling endte i tap. De ihuga supporterne blir likevel igjen på stadion for å takke og hylle sine helter i rødt.

– Det hadde vært gøy å avslutte med en seier, men det ble ikke sånn i dag, så da får vi bare begynne å forberede oss til Tippeligaen neste år, sier Ejankowski.


RØDE FØLELSER. Det er spesielt når han er på landslagssamling at Jonas Grønner merket hvor mye Brann betyr for ham. – Følelsene slår inn på en annen måte enn hva de gjør på U21-landslaget. Det betyr kanskje litt mer å spille på Brann Stadion. FOTO: JONAS J. EIAN

La oss prise fotballen

Den blå jakken er tilbake på overkroppen idet han for siste gang i år forlater Brann Stadion. I høyrehånden bærer han med seg dagens suvenir – den gjennomsvette, grønne drakten til Brann-keeper Piotr Leciejewski.

– Nå får vi sette oss ned i sofaen og følge med på engelsk fotball de neste månedene, før Tippeligaen sparkes i gang neste vår. Det er nå fotball hele året.

De lærde strides kanskje om hvem som er Gud, men det er ubestridelig at Brann er religionen.

Fotball er muligens ikke en trosretning, men den runde ballen går likevel hånd i hånd med religion. Spillere gjør korsets tegn idet de entrer banen, peker mot himmelen når de scorer mål, og takker Gud etter kampen. «Av alle uviktige ting i verden er fotball det viktigste», sa Pave Johannes Paul II.

Amen.