Fotball er bare for gutter

Publisert:25. november 2015Oppdatert:6. september 2018, 10:07
I motsetning til de nye fremadstormende fotballnasjonene, blir vi stående på stedet hvil. Viljen til å fornye og forsterke norsk kvinnefotball er per dags dato ikke til stede.

Det kan hvert fall virke som om Norges Fotballforbund har glemt jentene

Denne helgen sikret LSK Kvinner cupgull etter å ha slått Avaldsnes i NM-finalen, og sikret følgelig «The Double», serie- og cupgull, for andre sesong på rad. De var også en straffesparkkonkurranse unna å slå ut regjerende mester Frankfurt fra kvinnenes Champions League.

Suksessen har blitt muliggjort av Per Berg, mangeårig Lillestrøm-investor, som de senere årene har fokusert stort på kvinnelaget. Også Avaldsnes har en pengesterk onkel i Arne Utvik, som har bidratt til å hente spillere fra hele verden til lille Karmøy kommune.

For norsk kvinnefotball er det en berikelse og kvalitetsstempel å ha slike ildsjeler. Rent økonomisk er derimot kvinnefotball er tapsprosjekt. Det beste investorer kan håpe på er at klubbene oppnår stor nok suksess til at de en dag kan drive konkurransedyktig idrett uten blodrøde tall i regnskapet.

Enn så lenge er det derimot ingenting som peker i den retningen. Paradokset er at klubbene ikke har råd til å vinne.

Uforløst potensial

Kvinnefotballen er ganske enkelt ikke populær nok. Inntekter fra billettsalg, tv-rettigheter, og sponsoravtaler strekker ikke til for å dekke utgiftene det er å drive et topplag. Dermed blir man avhengig av rike onkler som Berg og Utvik, men dette er ikke en bærekraftig løsning for satsende klubber.

LSK Kvinner må kutte budsjettet fra tolv til åtte millioner kroner foran neste sesong, noe som blant annet medfører at de ikke har nok midler til å tilby Guðbjörg Gunnarsdóttir, årets keeper i Toppserien, ny kontrakt. Dersom klubben ikke makter å øke inntektene vil trolig toppsatsingen være over om få år. – For neste år ser jeg ikke noe problem, men på sikt vil ikke dette gå, sier Per Berg til NRK.

Det foreligger utvilsomt et uforløst potensiale i norsk kvinnefotball. Under årets verdensmesterskap i Canada, satt over en halv million nordmenn benket foran fjernsynet for å følge kvinnelandslaget. Hele 20 av VM-troppens 23 spillere spiller til daglig i Toppserien, og da landslaget nådde EM-finalen i 2013 hadde troppen bare to utenlandsproffer. Dette er et klart bevis på kvaliteten i den norske ligaen.

Mediene kan med fordel forbedre sin dekning av Toppserien, men det store ankepunktet ligger likevel hos de høye herrer i Norges Fotballforbund. At herrefotballen får høyere prioritet enn kvinnefotball er naturlig ut ifra populariteten, men per nå er det en tydelig forskjellsbehandling.

I likhet med LSK Kvinner stakk Rosenborg av med både serie- og cup-gull. Forskjellen i premieutbetaling er derimot smått utrolig – Rosenborg fikk over 27 millioner kroner, mens LSK Kvinner måtte nøye seg med 800.000. Pengepremiene i Tippeligaen øker for hvert år, mens en tilsvarende økning i Toppserien for øyeblikket uteblir.

Spansk revolusjon

NFF kan med fordel se mot Spania og den imponerende satsingen de har hatt på kvinnefotball det siste tiåret. Det spanske fotballforbundet kom på slutten av 90-tallet frem til at avstanden mellom herre- og kvinnefotballen i landet var for stor. De valgte da å oppmuntre de store klubbene i landet til å satse på kvinnelag.

Dette var et sentralt punkt for å øke interessen rundt kvinnefotballen. Tanken var at supporterne alltid ville støtte klubben i sitt hjertet – uavhengig om det var menn eller kvinner på banen. De store og kapitalsterke klubbene skulle i tillegg fungere som en økonomisk sikkerhet.

I 2003 ble Athletic Bilbao det første kvinnelaget til å vinne den spanske eliteserien, samtidig som de hadde et lag i den mannlige toppdivisjonen. Dette har siden vært regelen fremfor unntaket.

Stjerneeksempelet på ligaens fremgang er Rayo Vallecano. Laget vant Primera División tre sesonger på rad fra 2009 til 2011. Drøyt fire år senere ligger de nede på tolvteplass etter ti kamper, 21 poeng bak serieleder Atletico Madrid. Dette er ikke fordi Rayo har blitt et veldig mye dårligere lag eller har sett seg nødt til å redusere budsjettet – de andre lagene har ganske enkelt bare hatt en enorm fremgang på rekordtid.

Økt mediedekning og publikumsinteresse, samt sterkt forbedrede tv-rettigheter har gjort at de spanske kvinnelagene kan levere relativt friske tall til årsresultatet, uten at det nødvendigvis går utover den sportslige satsingen. Årets VM-debut til det spanske landslaget har i tillegg sparket i gang en bølge som bare kommer til å styrke interessen og, med tiden, kvaliteten til kvinnefotballen i landet.

For ti år siden hadde den islandske og finske eliteserien høyere UEFA-koeffisient, eller ansenitet om du vil, enn den spanske serien. I dag er det den syvende beste ligaen i Europa, like foran Toppserien på åttende plass. Til tross for at det spanske landslaget kun har klart å kvalifisere seg til tre internasjonale mesterskap, mot Norges 22, har de altså klart å bygge opp en bedre liga på 10-15 år.

Må være lov å satse

Kvinnefotballen er fortsatt relativt ferskt og det er uunngåelig at vi møter større konkurranse enn vi gjorde i våre glansdager på 90-tallet. Men i motsetning til de nye fremadstormende fotballnasjonene, blir vi stående på stedet hvil. Viljen til å fornye og forsterke norsk kvinnefotball er per dags dato ikke til stede.

LSK-investor Per Berg har tatt til orde for økt subsidiering fra NFF for at kvinnefotballen skal holde et høyt nok nivå, og ønsker blant annet en femdobling dagens premieutbetalinger. Det kan høres voldsomt ut, men er i det store bildet en ganske liten del av NFF-kaken.

Motargumentene er at større pengeutbetalinger til toppklubbene vil gå utover de mindre ressurssterke breddeklubbene. Tanken er dog ikke et motsatt Robin Hood-prinsipp – ta fra de fattige og gi til de rike – men en helhetlig økonomisk styrking av kvinnefotballen.

Det er vel og bra at NFF arbeidet hardt for å bedre økonomien i norsk herrefotball etter noen magre år. Men de må ikke glemme jentene. Kvinnelandslaget har tross alt mye større mulighet for å sikre mesterskapsmedaljer enn det herrene noen gang vil ha.

Man må satse for å vinne, men i norsk kvinnefotball kan gevinsten medføre et forsmedelig tap i fremtiden. NFF har et ansvar, men er foreløpig ikke villige til å innse det.